Et nytt år, med blanke skinnende nye ark. Nye muligheter som skal utnyttes, nye drømmer som skal nås. Dette skal bli mitt år, det har jeg bestemt.

Når klokken slo midnatt og 2015 var et tilbakelagt kapittel følte jeg en enorm lettelse. Jeg har overlevd et helt år med store utfordringer, et år jeg ikke ville vært foruten når det gjelder min personlige utvikling, men allikevel et år jeg aldri vil ha tilbake.

Avgjørelsen om å være borte den siste uken i 2015 var riktig. Godt å føle at man kjenner seg selv så godt at man vet hva som fungerer og ikke. Jeg er lettet over at den verste høytidstiden nå er forbi. Det er positivt å kunne fokusere på andre ting igjen og ikke ha krampaktig panikk for hvor jeg skal gjøre av meg for å ha det best mulig. Det bor noe i meg som mobiliserer alle krefter tilgjengelig for å lykkes med mål som er satt, og jeg kan være så fornøyd som det er mulig å være etter denne tiden.

2015, takk for all lærdom – 2016, jeg er klar!

 

I dag er det et år siden du forlot meg.Den mest forferdelig dagen jeg noengang har opplevd, den dagen jeg trodde jeg skulle knekke i to, den dagen hjertet mitt ble knust i tusenvis av biter. Jeg har gruet meg lenge . Jo nærmere dagen har kommet jo verre har det blitt. jeg har hatt ubehagelige flashbacks, og våknet opp skrikende av mareritt. Dagen blir markert i London, langt vekk fra Norge og leiligheten vår der alt skjedde. Det hadde blitt altfor tøft å være hjemme i dag, det vet jeg du forstår.

Anders

Jeg savner deg hver eneste dag, og du er alltid med meg hvor enn jeg befinner meg. Du har gjort meg så mye sterkere enn det jeg trodde var mulig. Det er mye på grunn av deg jeg sitter her i dag sterkere enn noensinne.

Jeg lover deg at jeg aldri vil gi opp, at jeg alltid skal kjempe for det livet jeg har, og oppleve alt det har å tilby. Jeg skal leve litt for din skyld også.

Du døde så altfor tidlig. Det er like urettferdig den dag i dag som for et år siden. Det er fortsatt vanskelig å forstå at du aldri kommer tilbake, at du er borte for godt. Du tok så stor plass, og tomrommet etter deg blir for alltid vanskelig å fylle.

Du var et fantastisk menneske, og jeg lover at du aldri vil bli glemt. Ingen som er elsket blir borte, og du er elsket av mange. Du bor for alltid i hjertet mitt.

Rakettene på himmelen i kveld er til deg, sov godt kjæresten min.

 

Jeg har lært så utrolig mye om meg selv dette året. Om hvem jeg er og hva slags styrke det bor i meg. Jeg har opplevd mer enn de aller fleste har gjort på min alder og det bærer jeg naturligvis preg av, men jeg er stolt av meg selv fordi jeg ikke en gang har lagt meg ned og gitt opp. Jeg er stolt av meg selv som har tatt utfordringene som har møtt meg med en gang og stått i sorgen, følt på smerten og kommet meg igjennom litt sterkere og litt klokere enn dagen før.

Jeg har lært hvor inderlig vondt det er å miste noen. Jeg har følt på et savn som ikke ord klarer å beskrive. Jeg har grått en elv av tårer. Jeg har blitt hjemsøkt av vonde bilder og traumatiske hendelser. Jeg har tryglet, vært sint, blitt fysisk dårlig og nærmest tenkt at nå dør jeg av smerte, men jeg er fortsatt her.

Jeg har delt sorgen min med andre på godt og vondt. Jeg har valgt å være åpen om det som er vanskelig. Jeg har hatt et håp om at det vil gjøre det lettere for andre som befinner seg i samme situasjon. Dele mine dyrekjøpte erfaringer i håp om at det kan gi et lite lys av håp der fremme. Jeg har opplevd delte reaksjoner på å være åpen. Måtte forsvare hvorfor jeg har valgt som jeg gjør. Jeg har også fått utallige tilbakemeldinger fra mennesker jeg ikke kjenner som har rørt meg langt inn i margen.

Jeg har fått mye oppmerksomhet etter å ha blitt fanget opp av media. Jeg forventet ærlig talt ikke at det skulle eksplodere slik det gjorde, og at det var så mange som ønsket en bit av meg og min historie. Jeg har kjent på hvordan det er å være sint fordi media trykker en historie uten tillatelse eller uten å tenke på hvordan det er for en som ikke var klar over det. Jeg har lært at om jeg stiller opp igjen er det på mine premisser.

Jeg vet nå hvor sårbart livet er. Hvor viktig det er å ta vare på dem man har nære. Sette pris på helt vanlige ting man ikke ellers tenkte på. Jeg er ikke så redd lenger. Jeg vet jeg skal dø en dag, og jeg vil ikke bruke det livet jeg har til å angre på at jeg ikke turte. Jeg vil våge, jeg vil ta sjanser og jeg vil føle at jeg lever. Uansett hvor tøft det som eventuelt kommer blir, vet jeg nå at jeg alltid vil lande på beina. Det er en trygghet jeg vil ta med meg videre.

Jeg har følt på en redsel for at jeg for alltid skal være hun som mistet samboeren sin. At jeg ikke igjen vil oppleve kjærligheten eller få en familie. Jeg har også følt på en glede over fremtiden og hva den vil bringe. Jeg vet jeg lever og har alle muligheter tilgjengelig for at jeg skal lykkes med det jeg bestemmer meg for.

Jeg har en drøm om å gi ut denne bloggen og deler av mine private skriblerier i en bok. Jeg er så takknemlig for at jeg kan bruke det jeg har lært til å hjelpe andre i samme situasjon. Og jeg er så glad for at mine enkle, men ærlige ord kan gjøre en forskjell for noen.

Jeg vil gjerne benytte sjansen til å takke alle som har vært innom å lest mine innlegg. Takk for fine ord, tilbakemeldinger og historier. Takk til mine fantastiske venner, Ina, Elin og Beate. Familien min som alltid stiller opp for meg , og til slutt til Guri, min viktigste støttespiller og partner i sorgen.

2015 har ikke vært et lett år. På nyttårsaften skal jeg med glede ønske et nytt år velkommen. Jeg håper og tror at 2016 blir et fint år, der jeg kan ta med meg alt jeg har lært, oppleve, le og se fremover.

Godt nyttår!

 

Julemåneden er kommet. Vi er over halvveis inn i den siste måneden i året 2015.

Desember har ikke vært som den pleier. Jeg har ikke gledet meg over at det snart er jul. jeg har heller brukt veldig mye energi på å grue meg til det som kommer.

Det har ikke vært noen å dele hemmeligheter med eller åpne pakkekalendere sammen med. Julekosen har blitt erstattet med lengsel etter noen å dele den med og vonde tanker om hva som kommer senere og hva som skjedde på samme tid for bare et år siden.

For et år siden var jeg i eksamen modus. I min lille boble med fagstoff og forventninger til hva som skulle skje når det endelig var juleferie. Som vanlig var alle julegaver, pakkekalendere og julekort ferdig langt før desember. Julejente som jeg er, skulle denne måneden brukes på så mye hygge som mulig. Jeg minnes desember som en veldig koselig tid sammen med Anders der vi åpnet morgendagens kalender kvelden før, mens vi spiste kveldsmat og så på en episode av The julekalender eller en julefilm.

Vi pyntet vår lille leilighet, snakket om hvor deilig det skulle bli og endelig ha ferie sammen etter et veldig hektisk halvår, og snakket mye om fremtiden og hva 2015 skulle bringe for oss. Lite visste vi at Anders ikke skulle få oppleve det som skulle komme, og lite visste jeg at de siste spesielle dagene vi fikk sammen var kommet.

Naturligvis har jeg ikke hatt det så lett i desember. Minner, savn og ensomhet er noe som har dominert denne tiden så langt. Jeg gruer meg så veldig til dagene som kommer, til dagen jeg innså at jeg var forelsket i Anders, til årsdagene på den aller siste tiden vi fikk sammen og til den mest forferdelige dagen jeg noensinne har opplevd . Nyttårsaften.

Jeg har prøvd å holde tradisjoner vedlike. Jeg har sendt ut julekort. Jeg har handlet inn julegaver og laget pakkekalendere til gode venner, jeg har til og med klart å pynte leiligheten. Men det er noe som mangler. Det er ikke lenger de samme forventningene, det er ikke den samme gleden.

Jeg vet ikke hvordan resten av julen vil bli. Jeg skal jobbe mesteparten av tiden og så reiser jeg bort. Jeg har ikke lyst til å feire jul i år og jeg makter ikke å være hjemme i leiligheten vår den aller siste dagen av året. Det er altfor mange traumatiske minner i veggene. Jeg er litt overrasket over hvor sterk reaksjonen i desember har vært. Jeg var ikke helt forberedt på at det igjen skulle bli så vondt og vanskelig. På mange måter er det faktisk verre nå enn det var i januar. Kanskje det er fordi jeg har landet nå, og fordi jeg faktisk er klar over hva jeg har vært med på snart i et år, og at de mange månedene med medgang har tatt meg igjen.

Jeg vet jeg ikke er alene om å ha det vondt i disse høytider og jeg sender dere gode tanker og håper vi alle kommer oss igjennom det som måtte komme.

 

Det snakkes dessverre lite om det som har skjedd. Jeg tror det er mange som er redde for å spørre, kanskje fordi de tror de vil minne meg på sorgen. Terskelen for å spørre og for å snakke om Anders generelt har blitt høyere for de aller fleste.

Sorgen den lever jeg med hver eneste time av hver eneste dag. At du spør om hvordan det går eller nevner Anders i en sammenheng, gjør ikke at jeg bryter sammen. Jeg vil heller føle meg verdsatt og sett av deg, og det er kjempe viktig i den situasjonen jeg befinner meg i. Dessverre tror jeg at grunnen til at man unngår temaet er frykten for å si og gjøre noe galt. Man er redd for å gjøre større skade, man er kanskje redd for svaret man vil få, eller for at man skal si noe upassende.

Bry deg! Spør om du lurer, og husk at du er bare et menneske. Alle kan trå feil, men har jeg overlevd sorg i et år, overlever jeg nok dit kanskje litt lite gjennomtenkte spørsmål også 🙂

Om jeg ønsker å utdype, så gjør jeg det. Er du klar til å høre hva jeg vil si? Er du klar for å høre at til tider er det ikke bra. At jeg føler meg ofte veldig alene med sorgen og minnene for ingen snakker om det?

Dette betyr ikke at du trenger å tilby råd, du er ikke en psykolog, du har ikke svarene om du ikke har gått den samme veien selv. Men om du ser meg, er det hjelp i seg selv. At et menneske tar seg tid til å høre hvordan det går med meg når kanskje ikke alt er så strålende positivt, kan gjøre en himla stor forskjell.

Om jeg ikke ønsker å snakke om sorgen, så vil jeg si det også. Kanskje ikke det er rett tidspunkt for å prate, kanskje du har tid senere? Det er ikke alltid man har lyst til å brette ut privatlivet i kassakø på Rema, eller når man skal haste avgårde til bussen, men husk at jeg er fortsatt takknemlig for at du spør. Jeg hadde sjansen til å snakke om det hvis jeg ville.

Oppfordringen til deg som kjenner noen som bærer på en sorg er fortsatt den samme som tidligere. Ikke vær redd for å rekke ut en hånd til en annen som befinner seg i en vanskelig situasjon fordi du er redd for å gjøre noe feil.

I del 1 skriver jeg noe om at man kan hjelpe til med praktiske ting. Mye av dette har nå stabilisert seg, og jeg har ikke behov for at noen kommer å lager mat til meg eller går tur med bikkja. Nå er det hyggeligere å bli spurt om man vil finne på noe. Mye av nettverket man hadde som par blir borte når den ene går bort. Man faller litt utenfor i en del sammenhenger der det er naturlig å invitere par. Da er det godt å vite at man har tilbud om man har tid og lyst selv om man er alene.

 

En klok mann i min sorggruppe sa i forrige møte at beredskapen hans har blitt svekket etter sitt møte med sorgen. Som mye annet som blir sagt på våre møter så har denne uttalelsen blitt hos meg i ettertid. Den har surret rundt i bakhodet i løpet av de siste ukene. Det traff meg. Beredskapen min har blitt svekket, den er nærmest ikke eksisterende. Og jeg har på følelsen at det kan gjelde flere av oss i samme båt.

Jeg har de siste månedene hatt et stort dilemma. Skal jeg fortsette å kjempe for noe som er vanskelig og negativt, eller skal jeg følge min nyfødte overbevisning om at livet er for kort til å mistrives eller være sterkt misfornøyd med noe? Etter ganske mye hodebry og tanker om forpliktelser og praktiske forhold vant den nye overbevisningen. Jeg tok et valg som var vanskelig for å få det bedre. Det tok meg mange måneder, men det ble tatt til slutt. Etter valget og beslutningen var tatt følte jeg meg mye lettere. Jeg hadde tatt det riktige valget for meg selv og min egen fremtid, men så plutselig ble verden så veldig stille.

Tilbake til beredskapen og bloggpostens kjerne. Når man har tatt en stor avgjørelse som forandrer hverdagen og livet man har blitt så smått vant til endrer karakter. Eller når noe uforutsett skjer, som at man blir syk eller noen andre du kjenner mister noen nære, så stiller man ikke like sterkt som før. Beredskapen man hadde før sorgen, er borte. Det er lettere å falle ned i en mørk avgrunn og det tar lengre tid å komme seg tilbake til hektene.

Beredskapen er svekket, derfor er jeg svekket. Jeg har igjen blitt et offer for en av sorgens mange sider. Det er tyngre igjen. Jeg har plutselig mye tid til å tenke og føle på det som har vært og det jeg har opplevd og mistet. Dette og andre ting gjør min verden tung. Jeg er omringet av mye negative tanker og har gått i en slags dvale. Etter mange positive bloggposter den siste tiden, syns jeg det er viktig og skrive om det som også oppfattes som vondt og vanskelig uten at jeg ønsker å oppfattes som et menneske som dyrker en sorg eller som sitter fast. Jeg syns det et viktig å være ærlig for at andre der ute kan kjenne seg igjen i at det ikke alltid er like lett, selv etter en del måneder med øving.

Selv om det er tyngre nå enn tidligere så aksepterer jeg at det er slik. Jeg vet at tiden som kommer sitter friskt i minne som den siste tiden jeg fikk sammen med Anders. Nok en høytid nærmer seg, og årsdagen for Anders bortgang på nyttårsaften er heller ikke langt unna. Jeg er forberedt på tøffere tak i dagene som kommer. Forskjellen på Christina nå og Christina i januar er at denne utgaven vet det kommer bedre dager, setter pris på at det har blitt lettere å takle sorgen selv om den til tider er veldig vond, og ser fortsatt lyst på fremtiden.

Kjære vakre deg som sitter der jeg satt på nyttårsaften. I et overveldende mørke av sorg, fortvilelse og salte tårer. Et stummende mørke uten mening, uten lys, uten håp. Bare smerte. En smerte så vond som ikke kan beskrives med ord.

Jeg vet hvordan du har det nå. Jeg vet at reisen foran deg blir lang og vanskelig, og at andres ord ikke alltid er like lett å ta til seg. Veien må man gå selv, og til tider er den både utmattende og ensom, selv med mange som bryr seg og ønsker å hjelpe deg videre.

Det viktigste du kan gjøre nå er å lytte til deg selv. Du vet selv hva som er best for deg selv og hva du trenger akkurat nå. Ta vare på deg selv og kroppen din, jeg vet det er vanskelig, men alt annet blir så ufattelig tungt om du ikke spiser eller sover. La tiden hjelpe deg fremover. Det er ingen bedre form for hjelp enn å gi det tid. Selv så utålmodige man er som menneske så er det dessverre det eneste som gjør ting lettere. Tid og erfaringene man tar med seg. Jeg vet det ikke er en trøst akkurat der du befinner deg nå, men det vil komme en dag der det føles lettere. Der tårene ikke kommer like oftere og smilet er mer tilstede. Sakte men sikkert vil livet starte å gi mening igjen, jeg lover.

En fot foran den andre, en dag om gangen.Du er sterkere enn du tror!

Jeg har akkurat kommet hjem fra 9 dager i Denver. Da den planlagte ferieturen ble avlyst pga sykdom i familien bestemte jeg meg brått for å gjøre noe annerledes, noe helt nytt og spennende. Vips så var jeg i USA. I et land jeg aldri har besøkt før eller med noen å reise sammen med. Jeg ville aldri i livet tatt en slik sjanse tidligere, og det er så deilig at jeg endelig tørr.

Jeg har bekjente i Denver, så helt alene var jeg ikke, men de har selvfølgelig jobber og forpliktelser de måtte holde vedlike så jeg var mye alene på dagtid. For første gang i livet har jeg koset meg med å være på egenhånd. Jeg har sett, opplevd og beundret skyskrapere, mennesker og liv. Jeg har spist alene på restauranter. Jeg har tatt tog, busser og t-baner, snakket med ukjente mennesker, gått meg bort, men funnet frem igjen. Og jeg har smilt og ledd mer enn jeg trodde var mulig. Så forfriskende det er å være et helt nytt sted, gjøre akkurat det man har lyst til når man vil det.

Jeg føler meg så levende. Jeg liker den jeg har blitt og jeg gleder meg til fortsettelsen med meg selv.

En av mine store frykter er å angre på at jeg ikke levde det livet jeg ville. For åtte måneder siden våknet jeg opp, og jeg har ingen tid å miste. Jeg vil ikke se tilbake på det livet jeg hadde med anger. Jeg vil se tilbake på det som et eventyr. Jeg tok mine sjanser med de kortene jeg ble tildelt. Jeg vil kunne stå for det jeg har følt og sagt til andre. Jeg ville våget å elske, være sårbar og være åpen uansett hvor skummelt det måtte være. Jeg vil gi av meg selv til andre, selv om jeg ikke får det samme tilbake. Jeg vil ikke angre på at jeg ikke tok sjansen når den tilbød seg. Jeg vil se tilbake på livet mitt å tenke at det har jeg levd til dets fulle potensiale. Det ble kanskje ikke sånn jeg hadde forestilt meg det ville bli når jeg var yngre, men det betyr ikke at det ikke blir bra til slutt. Noen ting tar lengre tid. Jeg vil ikke være en person som har gitt opp. «Jeg gir opp» skal ikke eksistere i min verden lenger.

-Har du noe usagt, så si det.

-Er det noe du angrer på så be om unnskyldning

-Føler du noe for noen så vis det

-Gir det deg ingenting så gi slipp

-Ta sjanser når de oppstår, de kommer kanskje aldri igjen

Så reis rundt i verden, si takk, si ja, smil, bruk tiden din på de som vil deg godt. Ikke legg deg sint, ikke legg deg med noe usagt, tilgi, vær modig. Følg din egen magefølelse og ikke hør på hva alle andre mener. Vær takknemlig for det du har her og nå. Og for all del fortell de rundt deg hva de betyr for deg, du vet aldri når det er for sent.

Livet er så kort. Ikke kast bort dyrbar tid. Det er tross alt utenfor komfortsonen magien skjer.

Jeg har det bra for tiden. Jeg smiler, jeg ler og jeg nyter livet i mye større grad enn før, men jeg er rastløs og utålmodig. Jeg merker at jeg ikke har mye ro i kroppen til å være hjemme lenger. Jeg vil ut, jeg vil oppleve, jeg vil møte nye mennesker, jeg vil leve.

Så det er det dagene går til. Leve med stor L. Jeg har reist hver eneste helg. Vært impulsiv og åpen. Det gir meg så mye. Komme seg ut av komfortsonen man har bygget seg opp og ta steget ut i verden igjen, det virker kanskje skummelt i førsten, men terskelen er som regel høyest før man har prøvd.

For meg er dette positive tegn. Jeg finner meg selv mer for hver dag som går og klarer og ta rette avgjørelser for meg selv. Det som føles godt gjør jeg mer av og det som ikke føles riktig slutter jeg med.

For meg så er det ganske så enkelt som at noe har forandret seg etter Anders døde. Et nytt perspektiv på livet, og hva som er viktig. Jeg håper jeg for alltid klarer å holde fast i det, for jeg ønsker ikke leve livet halvveis lenger.

Jeg ønsker å være tilstede. Her og nå!