28

I dag hadde du fylt 28 år.

Tankene går tilbake til forrige bursdag som ble feiret i Malaga med superfrokost, ballonger, gaver , vannscooter og god middag.

Rart og ikke kunne si gratulerer med dagen, gi en bursdagsklem eller stolt overrekke overraskelser på en dag som denne.Rart å vite at dagen aldri mer skal feires eller at du aldri vil bli noe eldre

Gratulerer med dagen, Anders.

kunsten å tenke positivt

Jeg tror det går til en viss grad å velge hvordan man vil ha det. Jeg føler daglig at jeg har et valg imellom å grave med ned eller ta imot en ny dag med åpne armer og åpent sinn.

Jeg føler meg lettere. Jeg smiler mer og finner stadig flere positive sider ved livet. Sider som før har blitt overskygget av sorg og bagasje. Jeg har opplevd hvordan det er å være på begge sider av skalaen, og jeg prøver å ta et bevisst valg hver bidige dag om at akkurat denne dagen skal bli positiv. I dag skal jeg lære noe nytt, noe jeg kan ta med meg videre.

Det er så merkelig hvordan tankegangen min har forandret seg på syv måneder. Jeg vil påstå at jeg føler meg som et helt annerledes menneske. Jeg er mer åpen, mer positiv og har blitt tøffere. Det er lov å ha en vond dag, men jeg vil ikke bli sittende fast. Jeg vil opp og frem, jeg vil videre. Ta sjanser, være uredd og oppleve alt livet har å tilby. Det er tross alt bedre å ha tatt en sjanse, enn å angre på det man ikke har gjort.

Alle dager er kanskje ikke like gode, men det fins noe godt i hver dag.

Reiseterapi

Fem dager har blitt tilbragt i fantastiske London. Det har vært et lyspunkt som jeg har sett frem til lenge. Noe helt annet enn min vanlige hverdag. Noe nytt, spennende og helt annerledes. London er så levende. Pulserende med liv og mennesker. Ting og se og oppleve rundt hvert hjørne. En by jeg føler meg hjemme i. Jeg skal ikke legge skjul på at det ikke har vært så enkelt i det siste. Jeg har hatt det ganske så vanskelig og vondt. Da er det godt å ha noe å se frem til. Jeg har planlagt, vindushoppet på nett og drømt meg bort for å få noe annet å tenke på. Virkeligheten ble ikke noe dårligere. Jeg følte meg som meg selv igjen på første gang på lenge. Jeg smilte, lo og var tilstede i øyeblikket. Akkurat slik jeg ønsker å leve.

Selvfølgelig har Anders vært med i tankene mine, men med Elin som reisefølge får jeg lov til å snakke om det som faller naturlig for meg. Jeg kommer ofte på mange ting i løpet av en dag. Når jeg ser et sted vi har vært innom tidlige, et par sko Anders hadde i samlingen sin, eller når vi kjører forbi hotellet vi var på sist vi var der. Naturligvis forteller jeg mye om dette. Det at jeg får lov å fortelle om både store og små ting gjør at jeg føler meg akseptert for den jeg er og det jeg har med meg i baggasjen, og det er befriende.

I går var jeg hjemme igjen. Tilbake til hverdagen. Tilbake til fulltidsjobb og fulltidssorg, men allikevel glad og lykkelig for et fint pusterom. Nye minner, og en fantastisk tur. Jeg gleder meg allerede til neste år. Og ikke minst neste reise om et par måneder. Reiseterapi. Det anbefales!

Et helt, halvt år.

Som jeg har gruet meg til å skrive dette. Det har blitt et halvt år uten deg. Tenk på det. Et helt, halvt år. Du har ikke eksistert på et halvt år, mens jeg har eksistert uten deg. Det er helt forferdelig å tenke på at det har blitt så lenge. Jeg klarer ikke helt å forstå at det er så lenge siden jeg så deg siste gang.

Dette halve året har jeg lært utrolig mye om meg selv, både på godt og vondt. Jeg har vokst mye som person, men det gjør vondt å vite at det var uten deg ved min side. Du skulle ha vært her og opplevd alt sammen med meg. Det er ikke lett å føle at man må leve for to mennesker, når man til tider har lyst til å gi opp. Allikevel så kjemper jeg videre. Jeg kommer aldri til å gi opp. Jeg vet jeg må lære meg å leve med sorgen. Den vil aldri gå bort, men den kan bli lettere å håndtere.

Siden 17. mai har jeg hatt en vanskelig sørgeperiode. Jeg tror det er fordi den dagen vekket mange minner hos meg, og fordi det har roet seg ned på jobb etter opplæring og rutiner har kommet på plass. Da har man plutselig tid igjen til å tenke, og å føle, og alt det vonde det kommer opp. Savn og ensomhet. Spørsmål rundt fremtiden, og hvordan jeg skal klare å leve det livet jeg føler jeg skal med en slik sorg i hjertet.

Jeg prøver å akseptere at jeg ikke alltid har det like greit. At det vil gå opp og ned. Og noen ganger mer nedover enn oppover. Det vil ikke komme noe godt ut av at jeg kjemper imot følelsene som kommer. Jeg tror de krever og bli følt. Det må bearbeides, selv om det er vondt og til tider uutholdelig.

Nå tar jeg fatt på de neste seks månedene. Heldigvis har jeg mange planer jeg gleder meg veldig til dette halve året som kommer. Og jeg vet jeg skal overleve dette også.

Samtaleterapi

For en stund siden startet jeg i sorggruppe. I begynnelsen så syns jeg det var veldig vanskelig. Jeg var yngst, jeg var den eneste uten barn og jeg var det eneste som ikke var gift. I tillegg så mistet jeg Anders på en veldig traumatisk måte. Igjen var jeg den eneste som hadde mistet plutselig. Jeg var redd for at det skulle bli for mange ulikheter for min del, men jeg angrer ikke på at jeg fortsatte og tok muligheten som jeg hadde fått.

For min del har dette blitt en positiv opplevelse. Det er godt å kunne snakke med andre som har opplevd tap, som virkelig forstår det du går igjennom på en måte ikke andre kan. Det har vært konstruktivt, trygt og gitt meg håp. Jeg vil anbefale alle i samme situasjon å ta sjansen.De fleste kommuner har et tilbud.

Se meg

Det er så stille. Det er ikke mange som snakker om det som har skjedd lenger. Det er heller ikke mange som spør hvordan går det med deg, sånn egentlig? Enten er det fordi livet raser forbi i rekordfart for andre, eller så er det vel fordi at det har gått fem måneder og det kanskje virker som det går så mye bedre med meg, eller at andre tenker jeg vil sørge i fred?

På innsiden så skriker jeg. Jeg klarer ikke alltid å dempe det. Se meg! Se at jeg har det vondt, se at jeg sørger! Se at jeg savner! Ikke glem at for meg er det ikke lenge siden. Se at jeg føler meg ensom bak et tappert smil, og se at jeg trenger å snakke om det innimellom.

The world spins madly on

Dagene går. Livet går stadig videre. Noen dager er gode, andre dårlige.

Jeg kom meg igjennom 17.mai med familie og venner ved min side. Det ble en fin dag på tross av han som manglet. Nye tradisjoner ble laget, mens andre ble beholdt til ære for Anders. Det var ikke før kvelden kom jeg virkelig følte på savnet og sorgen. Og da kom også reaksjonene etter å beholdt masken hele dagen, men det var forventet.

Jeg har de siste ukene følt veldig på sorgen og savnet igjen. Den følelsen som står sentralt nå er ensomhet. Jeg føler meg så ensom. Selv med mange rundt meg og selv med full jobb. Det er alltid en som mangler. Han jeg kunne dele alt med. Jeg savner det å bestemme hva vi skulle ha til middag, prate om alt og ingenting, pusse tenna samtidig, legge seg sammen, krangle om fjernkontrollen og ha en å være nær. Jeg savner det å kunne få råd om små og store ting, få hyggelige tekstmeldinger i løpet av dagen, og vite at klokken fem da kommer han hjem fra jobb.

Jeg tenker ofte på hva Anders ville sagt, eller gjort i samme situasjon. Gjør jeg det som er riktig? Jeg skulle gitt så mye for å få et svar, men jeg må lære meg å stole på mine egne beslutninger.

17. mai

Jeg gruer meg til i morgen. Jeg gruer meg til å stå på plassen vår på motsatt side av Parkteateret i bunaden min uten å høre at jeg ser smashing ut. Uten en hånd å holde i. Og uten et lurt smil ved siden av meg, mens barnetoget passerer. Men jeg har bestemt meg for å stå der allikevel. For ingen vi elsker blir borte, og er jeg der, vil du være der også. Jeg savner deg og kommer til å savne deg ekstra mye i morgen. Fine kjæresten min.

Lykke

Hvorfor kastet jeg bort dyrbar tid ved å leve i fortiden? Dvele, analysere, bære nag. Hvorfor kastet jeg bort dyrbar tid ved å ha tankene vendt mot fremtiden? Strebe, drømme, håpe.

Perspektiv …

Livet, det er her og det er nå. Ikke i går, og ikke i morgen. Lykke er ikke lenger det ultimate langt der borte. Det nærmest uoppnåelige og perfekte.Hvis jeg bare …

Jeg lever. Jeg er her fortsatt. Det finnes ingen bedre måte å hedre de som har gått så altfor tidlig bort på, enn å finne lykke her og nå. Det finnes ikke noe bedre enn å få et bredere perspektiv å ta vare på nuet. Fremtiden er en bonus, fortiden kan man ikke forandre.

Sorg og lykke. Ja det eksisterer.

Jeg er lykkelig over at jeg fikk den tiden jeg gjorde med Anders. Jeg er lykkelig over mitt nye perspektiv på livet. Jeg er lykkelig over de fantastiske menneskene jeg har i livet og all glede og latter jeg deler med de. Jeg er heldig som lever. Jeg har fortsatt mulighet til å utvikle meg selv, finne ut hva jeg vil videre og hvem jeg er nå.

Jeg tenker på alle de som ikke har den muligheten lenger. Hva de ville gitt for det samme.

Så lev livet for hva det er i dag. Man finner lykke i de minste ting ,bare man åpner øynene å ser seg rundt.