Du kan lese om min historie i Fri tanke: Medlemsbladet til Human-Etisk Forbund. Intervjuet er en del av en intervjuserie med flere mennesker der hovedtema er «noen å snakke med».
Human-Etisk forbund har nå som mål å øke livssynsmessig mangfold i institusjonene – og at humanistiske livsveiledere skal være en selvfølgelig del av dette mangfoldet.
En ting som gjør meg skikkelig forbanna og lei meg er når jeg hører om andre som går igjennom sitt livs tøffeste kamp, og møter ryktespredning og kommentarer som omhandler hvordan de takler sin egen sorg på.
Jeg har selv opplevd mennesker som har vært lite gjennomtenkte i sine ord og handlinger når jeg selv hadde det som verst. Jeg hadde ikke ord, eller ork til å ta en kamp, men min kloke pappa sa «du sparker ikke de som allerede ligger nede» Og det er ord som har satt seg fast hos meg.
Det er et ordtak som så fint sier «ikke døm meg før du har gått i mine sko» Så hvorfor noen i det hele tatt tror de har peiling på hvordan er hverdag med sorg ser ut , bør tenke seg om opptil flere ganger før man uttaler seg om noe man faktisk ikke har noe kunnskap om.
En sorg er konstant, altoppslukende. Det som får deg til å føle deg normal er det å være sammen med andre mennesker, ta en bytur, gå på kafe, kino eller shoppe … Noe som i det hele tatt lignet på det livet du hadde før alt ble snudd på hodet. Disse små, men livsviktige avbrekkene er det som gjør at du føler deg normal igjen. Om bare for en liten stund.
Det betyr ikke at det ikke koster all energien du har, det betyr ikke at du ikke har det jævlig, det betyr ikke at du er ferdig med sorgen. Det betyr ikke at man sørger på feil måte, det betyr ikke at man ikke gråter resten av kvelden, og det betyr ikke at du har lov til å heve øyenbrynene og spre galle rundt deg.
Når Anders døde var det viktig for meg å prøve å ha et noenlunde normalt liv, det kostet massevis å bare være ute blant andre i et par timer. Det noen så, var en liten brøkdel av livet mitt, men allikevel valgte de å dømme ut ifra det. Jeg vet Anders ville at jeg skulle fortsette å leve selv om han ikke kunne mer. På den måten hedret jeg også litt av hans ønske, og tro meg når jeg sier at det betyr en hel del for en som sørger.
Jeg har hørt historier som virkelig er hjerteskjærende. Hvordan noen blir behandlet bare fordi de ikke innfrir forventningene til hva andre tror er riktig oppførsel til de som sørger. Og la meg bare si en ting. Det sier en hel del om deg som person, ikke den du har meninger om.
Stå på videre folkens! Vi er mange som ser hele bildet.
Desember er for mange en vanskelig og tung måned med høytiden som er rett rundt hjørnet. Tradisjoner og hygge med familie og venner er i hovedfokus, men hvordan skal man klare en slik høytid når det er en som mangler?
Tradisjoner som man en gang hadde sammen må kanskje gjøres om og det dukker om mange spørsmål om hvordan man skal håndtere julen på best mulig måte. Man tenker kanskje det er best å bare hoppe over jula i år. Det er jo ikke noe vits lenger. På innsiden er alt så vondt, mens rundt deg er folk fulle av forhåpninger og juleglede. Man vil heller ikke tynge andre med sin sorg og ødelegge høytiden for andre. Kanskje det bare er best å reise bort? Da er man ihvertfall ikke i veien for noen, og da kan man vel unngå det verste?
Ja ….
Du kan rømme, du kan stikke av, late som det ikke er jul.
MEN
Bare til neste år. For julen, og høytider, merkedager, bursdager, kjærestejubileer, bryllupsdager. De kommer år etter år de. Merkelig nok. Og heldigvis. For det beviser jo at vi er i levende live. Og takk for det. For livet det skal leves, ikke unngås. Eller?
Nei, det er ikke så lett. Jeg vet. Men om du står i det og prøver å skape deg noe eget, noe nytt og noe som involverer den som er så sårt savnet, så kan det bli levelig allikevel.
Senk forventningene til deg selv, til andre og til julen generelt i år. Det er helt greit. Kanskje man ikke orker like mange familiemiddager, kanskje ikke det er like lurt å dra på julebord i år sammen med vennegjengen som bare består av andre par. Kanskje du skal droppe og sende julekortene, bake syv slag og knevaske taket. Du skjønner tegninga.
Men kanskje du kan stå i sorgen og skape deg nye tradisjoner. Tenne lys hver kveld til minne. Pynte gravsted til jul. Dra en tur på kirkegården på juleaften og tenne lys med hele familien. Ta litt ekstra vare på deg selv, med ny pysj, filmkvelder og noe godt å spise. Det er så mye som kan gjøres for å få en meningsfull høytid midt i det meningsløse, men det er kun du som sitter med fasiten på hvordan det nå skal se ut.
Husk at det kan være andre rundt deg som har helt andre forventninger til julen enn det du nå har. Du kan oppleve kritikk for valg du tar, fordi man sørger forskjellig, fordi man har helt ulike behov. Men til syvende sist er det du som bestemmer. Om du i tillegg klarer å kommunisere dette ut til omverdenen så er det helt supert. Det er ingen som klarer å lese tankene dine, og misforståelser og antagelser oppstår jo gjerne av mangel på kommunikasjon som vi alle vet. Kanskje man klarer å finne en mellomting, noe som vil passe for alle. Det gjelder å være raus med hverandre i slike situasjonen, gi og ta.
Dette blir min tredje jul. Jeg har fått tilbake julegleden min, gått mer eller mindre tilbake til kjente og kjære tradisjoner og gleder meg over det jeg har og de jeg fortsatt kan tilbringe tid sammen med. Nye tradisjoner er fortsatt med, og det varmer litt ekstra i hjertet at man kan minnes de man er glad i, og ikke bare sørge.
Jeg ønsker dere alle lykke til i desemberdagene som nå kommer og ønsker deg en riktig fin julefeiring uansett hvordan den vil se ut i år.
Det er snart tre år siden jeg skrev dette innlegget. Listen har gått fra ti punkter til 53. Her kommer resten.
Hvordan skal man oppsummere over to år med sorg? Kanskje mest som en karusell uten bremser, med oppturer, nedturer, med høyt og med lavt tempo. Jeg tror helt ærlig ingen kan forestille seg hvordan det er, før man dessverre står i samme situasjon selv, og ikke en gang da er en sorgprosess lik en annens.
Jeg husker jeg satt i sofaen et par tre timer etter Anders døde og mine beste venner hadde fått nyheten, og kom for å støtte meg. Jeg vet ikke helt hva som hadde truffet meg på de få timene siden han døde, men jeg husker så klart og tydelig og til deres store overraskelse at jeg var svært fattet. Jeg husker jeg sa at dette skal jeg klare, dette skal ikke knekke meg, jeg kan ikke legge meg ned og bli der nå, det ville ikke Anders at jeg skal gjøre.
Hvor disse tankene og denne styrken kom fra, og hvorfor den dukket opp så tidlig det aner jeg ikke. Det var som hele kroppen min var i høygir og gjorde alt for å overleve. Nå hadde jeg ikke noe annet valg enn å være sterk, det var det eneste jeg kunne være. Om jeg ga opp nå, så ville to liv vært tapt den dagen. Jeg ville for alltid være ødelagt, dømt til å være alene og skadet uten mulighet til å bli reparert. Som 28 år gammel så var ikke det et alternativ.
Jeg har så mye å leve for tenkte jeg. Ikke minst for Anders som ikke fikk nok tid. Jeg har mere jeg skal utføre før det er min tur, jeg er ikke klar til å gi opp drømmene mine og livet mitt.
Har det vært lett? Absolutt ikke. Det har vært det vanskeligste jeg noensinne har opplevd. Jeg tror ikke jeg kan begynne å forklare hvor forferdelig det har vært å miste et annet menneske som betyr så mye for deg på den måten jeg har. Den dag i dag har jeg fortsatt vonde flashbacks og tankekjør på kveldstid. Jeg har vært redd for å miste andre jeg er glad i. Jeg har vært livredd for å dø selv. Jeg har følt meg deprimert, lite verdt og ensom, jeg har grått flere sjøer av tårer.
Men jeg har lært meg å leve med sorgen. Jeg har ikke en gang gitt opp. Hver gang det har kommet en utfordring har jeg jobbet hardt med meg selv for å finne løsninger som vil hjelpe. Jeg har lært at kjærlighet og sorg, det er en pakkeløsning. Og at mens Anders var tapt til døden, følte jeg meg til tider tapt til livet.
Min løsning har vært bevegelse. Uansett hvor lite og ubetydelig så er litt bevegelse bedre enn ingen. Sammen med mine faste sorgritualer som å skrive, så har jeg sakte men sikkert kommet meg igjennom. jeg sier igjennom, fordi det er på ingen måte man kan komme over det.
Julen 2016 for meg ble veldig fin. Jeg var redd den skulle bli like tøff som den første, men jeg klarte å finne tilbake til julegleden. Jeg satt pris på alle tradisjonene og følte igjen på de gode forventningene. Sammen med familien hadde jeg en varm og god julefeiring. Men så nærmet nyttårsaften seg og jeg fikk panikk. Jeg hadde ikke lagt noen planer for hvor jeg skulle være og jeg kunne virkelig ikke være hjemme, der det skjedde. I flere uker lette jeg etter det perfekte stedet å reise, men jeg klarte ikke bestemme meg for noe. Jeg innså til slutt at jeg var nødt til å slutte. Jeg kunne ikke flykte vært eneste år, dagen vil komme uansett om jeg vil det eller ikke. Da var plutselig avgjørelsen tatt og jeg skulle være hjemme. Jeg kan ikke gå rundt med denne følelsen år etter år. Jeg måtte stå i det og få det overstått. Briste eller bære.
Dagen før nyttårsaften er den verste for meg. Jeg startet med å dra på kirkegården rett etter midnatt. Jeg var helt mutters alene og gikk den kjente veien mot graven til Anders. Det var så rolig den natten. Kirkegården var opplyst av utallige lykter. Jeg syns det var så fint og så vondt på en gang, å se på alle disse lysene som var tent for alle disse menneskene som ikke er med oss lenger. Harley var med, og han viste veien til graven. Han har gått denne veien mange ganger og visste hvor vi skulle. Vi satt og pratet en god stund med Anders. Jeg fikk sagt det jeg ønsket å si og følte det gjorde meg godt.
Utslitt av følelser fikk jeg heldigvis sove den natta. Selve dagen kom og jeg brukte tid på å gjøre ferdig god festmat. Vi var tre stykker som hadde en veldig rolig kveld. Når rakettene smalt rundt midnatt var jeg igjen lettet for at det var over og at jeg hadde klart å være hjemme. For meg var det en stor seier. En av mange de siste to årene.
Januar 2015
Det føles som jeg er gjennomsiktig, og man kan se rett inn i det som befinner seg på innsiden av kroppen min. Det føles ut som alle vet alt om meg, alle hemmelighetene mine. Alle vet jeg har mistet Anders og alle ser hva jeg føler. Jeg liker ikke å være ute blant mennesker lenger. Jeg er så synlig. Det står sorg med store bokstaver på hele kroppen min. Holdningen min som er litt tyngre, smilet som er borte, de rødsprengte øynene mine fra altfor mange tårer og gnisten som er forsvunnet. Jeg tvinger meg selv til å gjøre dagligdagse ting for jeg er nødt til å komme meg ut av sorghiet mitt. Selv et par minutter på apoteket føles ut som en liten evighet. En stor fjelltopp som skal klatres i tykk tåke.
Jeg føler alles blikk festet på meg. Beglodd og overvåket går jeg inn på apoteket på det lokale kjøpesenteret. Turen er satt til like før stengetid. Jeg orker ikke for mange inntrykk i en allerede overbelastet hjerne. Jeg tror jeg får sympatiske blikk av alle jeg møter. De tror nok jeg er syk der jeg står. Blek og medtatt. Jeg bruker all min energi på å se noenlunde oppegående ut og røsker til meg posen med innsovningstabletter. Jeg kan ikke komme meg hjem tidsnok. Kreftene forlater kroppen, jeg kjenner tårene presse på. Sidesynet forsvinner, og jeg ser bare en tunnellignende passasje foran meg som leder vei ut og hjem til hiet. Døren låses igjen bak meg. Jeg gråter meg ned i knestående på gulvet der anders ble erklært død og blir liggende en god stund. Jeg tenker at her er jeg trygg, her er det ingen som kan se meg, mens jeg føler den rue overflaten på den harde parketten under meg.
Når man mister noen som står seg nær, særlig en du deler livet med så må man finne tilbake til sin egen identitet. Min identitet sammen med Anders var en helt annen enn den jeg har nå. Hvem var vel jeg alene? Hvordan skulle hverdagen min se ut alene? Hva gjør meg glad?
Prosessen med å finne ut hvem man er etter et brudd eller tap kan være lang. Man må prøve, man må feile. Det var først etter et helt år jeg følte jeg befant meg på et godt sted i livet igjen. Jeg hadde lagt et hardt år bak meg, jeg hadde gjort mange feil, hoppet med begge beina først og tenkt at det som skjer det skjer. Konsekvensene kan uansett ikke bli verre enn det jeg har opplevd tenkte jeg da, men enda viktigere. Jeg hadde gjort mye riktig også. Jeg er glad for at jeg var så aktiv i tiden etter Anders døde. Det gjorde at jeg ikke ble sittende fast i min egen fortvilelse, men etterpåklokskapen sier meg nå at jeg hadde ikke trengt å ha så dårlig tid som jeg følte jeg hadde den gang.
Det er litt vanskelig å bremse når man er så utålmodig. Man har fått et nytt syn på livet og vet at det kan være over før man vet ord av det, men så må man vente. Vente på bedre tider, vente på at det blir litt lettere, vente til man finner ut hvem man er og hva man vil. Jeg har aldri vært spesielt god på å vente, og det kommer jeg nok heller aldri til å bli.
Dessverre er det lite annet som gjør det samme nytten som nettopp tid. Tid til å leges og en god dose med hard jobbing. Hadde jeg ville gjort en ting annerledes hadde jeg gitt meg selv lov til å bruke mer tid. Jeg følte en så stor og intens smerte at jeg sa ja til nesten alt av muligheter som dukket opp. Jeg higet etter neste utfordring fordi da følte jeg at det skjedde noe med meg. Da var jeg et skritt nærmere å bli den jeg var ment å være og ikke en person som bare var ødelagt av sorg og elendighet. Jeg fylte det store tomrommet inni meg med andre ting fordi jeg var redd for å føle for mye på det, jeg var redd for å gå under. Jeg var redd for at jeg skulle bli en person som satt meg fast og aldri kom seg videre.
I dag ser jeg det at alle valg jeg har tatt, både gode og dårlige har formet meg til den jeg er i dag. Litt klokere til å takle de nye utfordringene jeg nå står i som jeg vil fortelle mer om senere.
Sånn som med mye annet i livet så er det ikke alle sider man velger å dele så åpent som andre. Jeg har delt en del på denne bloggen, men jeg har med vilje vært veldig selektiv med hva jeg har ønsket å dele offentlig. Noe som slo meg her om dagen er at jeg ikke har skrevet her på en stund. Det er selvfølgelig naturlige årsaker til dette. Livet mitt har stabilisert seg og jeg er ikke i en sorgboble lenger. Jeg har mine prosjekter jeg driver med på fritiden som handler om å fullføre dagboken jeg startet på for snart to år siden. Drømmen er å få gitt ut denne på sikt, drømmen er å få være med på prosjekter som kan hjelpe andre som havner i samme situasjon som meg.
Fokuset fremover her på sorgdagboken vil være tilbakeblikk på situasjoner som jeg har vært igjennom tidligere. Det vil også komme flere innlegg om noe jeg selv mener det mangler mye stoff om. Hva som egentlig skjer når det har gått litt tid. Da livet har kommet tilbake til normalen, man går videre, men man blir aldri helt den samme. Samt nye situasjoner som skaper nye utfordringer.
Jeg har valgt å kalle dette senskader av sorg. Fordi det er det jeg føler det er.
Til slutt vil jeg gjerne åpne for spørsmål på epost eller i kommentarfeltet. Er det noe du lurer på så send meg gjerne en melding.
Det har vært stille fra min kant en god stund, men jeg er opptatt med å leve. Hadde noen sagt til meg i 2014 at jeg skulle ha reist rundt halve jorden, tatt meg en ny utdannelse og fått jobben jeg alltid har ønsket meg så hadde jeg trodd de hadde mistet all forstand. Jeg var ikke akkurat en person som likte å ta sjanser. Drømmer hadde jeg selvfølgelig, men jeg manglet alltid motet til å få realisert de.
Nå sitter jeg her med drømmejobben, med et liv som ikke lenger er forutsigbart. Et liv der jeg lever for en måned av gangen. Bare tanken på å ikke ha kontroll over hva jeg skulle gjøre to måneder frem i tid hadde fullstendig satt meg ut tidligere, men nå er det en forfriskende forandring. Jeg møter hundrevis av nye mennesker hver eneste dag, får oppleve hele Norge på en måte jeg ikke ville ha sjansen til tidligere, jeg bor i en koffert og har fått mange nye venner.
Når Anders døde så ble jeg konfrontert med min egen dødelighet på en slik brutal måte at det aldri er mulig for meg å leve eller se på livet på samme måte igjen. Jeg er på mange måter heldig som har fått se mitt eget liv fra et fugleperspektiv, og jeg har vært veldig heldig som har fått sjansen og har hatt styrken til å bygge det opp på nytt igjen.
Det går fortsatt ikke en dag der jeg ikke tenker på Anders. Han er med meg i alt jeg gjør, men jeg prøver å fokusere på de gode minnene og ikke grave meg ned i det som er vondt. Jeg tror mest av alle han ville ha støttet meg i det jeg har valgt og vært ufattelig stolt av meg for hvor langt jeg har kommet siden han forlot oss. Jeg har bare et liv, og etter å ha sett hvor kort et liv kan være så vil jeg ikke utsette noe som føles riktig lenger.
En av utfordringene vi som har blitt behandlet for sorg står ovenfor er mangel på riktig diagnose i helsevesenet. For alltid vil det stå i mine legejournaler at jeg har blitt behandlet for depresjon, for angst og for søvnproblemer. Jeg har blitt medisinert for å klare de første forferdelige ukene. Jeg har blitt medisinert for å få sove, for å få slappe av, for at angsten ikke skulle ta meg når jeg var på mitt aller mørkeste. Sykemeldinger ble skrevet ut. Alt er grundig dokumentert.
Jeg har ikke tenkt på det før jeg først stod der med et helseskjema i hånda som jeg skulle levere til en potensiell arbeidsgiver, om hvor skadelig det kunne være for mine framtidsutsikter. I skjemaet stod det at jeg lover på tro og ære, at de opplysningene jeg gir fra meg er riktige. Og at jeg gir fra meg retten til innsyn i mine journaler. Hjertet sank, det gikk et kaldt gufs igjennom hele kroppen min.
Hvem leser innholdet, når overskriften skriker noe annet? Ville jeg i det hele tatt bli vurdert når jeg ikke har en mulighet til å forklare hvorfor jeg svarer ja på disse punktene? Skal jeg bare droppe hele greia, må jeg utsette meg selv for dette?
Skal jeg for alltid være merket som «psykisk syk», fordi det er mangel på en diagnose som kort og enkelt heter «sorg»
Jeg stod i det, jeg krysset av punkter jeg ikke følte meg fortrolig med og jeg tok med meg skjemaet til intervjuet. Heldigvis fikk jeg muligheten til å forklare hva jeg hadde gitt ifra meg og fikk et helt fantastisk svar av min intervjuer. «Hvem hadde ikke blitt medisinert eller behandlet i helsevesenet etter å ha opplevd det du har». Lettet og fornøyd gikk jeg der i fra, og tenkte at jeg var heldig som møtte et menneske med empati og forståelse for meg og min situasjon. Ikke bare tok det, som stod svart på hvitt som et svar på at jeg var uegnet for den aktuelle jobben.
Sorg, det burde være en diagnose i seg selv. Ikke putt meg i en bås jeg ikke hører hjemme i.
sorgdagboken 