To år

Hvordan skal man oppsummere over to år med sorg? Kanskje mest som en karusell uten bremser, med oppturer, nedturer, med høyt og med lavt tempo. Jeg tror helt ærlig ingen kan forestille seg hvordan det er, før man dessverre står i samme situasjon selv, og ikke en gang da er en sorgprosess lik en annens.

Jeg husker jeg satt i sofaen et par tre timer etter Anders døde og mine beste venner hadde fått nyheten, og kom for å støtte meg. Jeg vet ikke helt hva som hadde truffet meg på de få timene siden han døde, men jeg husker så klart og tydelig og til deres store overraskelse at jeg var svært fattet. Jeg husker jeg sa at dette skal jeg klare, dette skal ikke knekke meg, jeg kan ikke legge meg ned og bli der nå, det ville ikke Anders at jeg skal gjøre.

Hvor disse tankene og denne styrken kom fra, og hvorfor den dukket opp så tidlig det aner jeg ikke. Det var som hele kroppen min var i høygir og gjorde alt for å overleve. Nå hadde jeg ikke noe annet valg enn å være sterk, det var det eneste jeg kunne være. Om jeg ga opp nå, så ville to liv vært tapt den dagen. Jeg ville for alltid være ødelagt, dømt til å være alene og skadet uten mulighet til å bli reparert. Som 28 år gammel så var ikke det et alternativ.

Jeg har så mye å leve for tenkte jeg. Ikke minst for Anders som ikke fikk nok tid. Jeg har mere jeg skal utføre før det er min tur, jeg er ikke klar til å gi opp drømmene mine og livet mitt.

Har det vært lett? Absolutt ikke. Det har vært det vanskeligste jeg noensinne har opplevd. Jeg tror ikke jeg kan begynne å forklare hvor forferdelig det har vært å miste et annet menneske som betyr så mye for deg på den måten jeg har. Den dag i dag har jeg fortsatt vonde flashbacks og tankekjør på kveldstid. Jeg har vært redd for å miste andre jeg er glad i. Jeg har vært livredd for å dø selv. Jeg har følt meg deprimert, lite verdt og ensom, jeg har grått flere sjøer av tårer.

Men jeg har lært meg å leve med sorgen. Jeg har ikke en gang gitt opp. Hver gang det har kommet en utfordring har jeg jobbet hardt med meg selv for å finne løsninger som vil hjelpe. Jeg har lært at kjærlighet og sorg, det er en pakkeløsning. Og at mens Anders var tapt til døden, følte jeg meg til tider tapt til livet.

Min løsning har vært bevegelse. Uansett hvor lite og ubetydelig så er litt bevegelse bedre enn ingen. Sammen med mine faste sorgritualer som å skrive, så har jeg sakte men sikkert kommet meg igjennom. jeg sier igjennom, fordi det er på ingen måte man kan komme over det.

Julen 2016 for meg ble veldig fin. Jeg var redd den skulle bli like tøff som den første, men jeg klarte å finne tilbake til julegleden. Jeg satt pris på alle tradisjonene og følte igjen på de gode forventningene. Sammen med familien hadde jeg en varm og god julefeiring. Men så nærmet nyttårsaften seg og jeg fikk panikk. Jeg hadde ikke lagt noen planer for hvor jeg skulle være og jeg kunne virkelig ikke være hjemme, der det skjedde. I flere uker lette jeg etter det perfekte stedet å reise, men jeg klarte ikke bestemme meg for noe. Jeg innså til slutt at jeg var nødt til å slutte. Jeg kunne ikke flykte vært eneste år, dagen vil komme uansett om jeg vil det eller ikke. Da var plutselig avgjørelsen tatt og jeg skulle være hjemme. Jeg kan ikke gå rundt med denne følelsen år etter år. Jeg måtte stå i det og få det overstått. Briste eller bære.

Dagen før nyttårsaften er den verste for meg. Jeg startet med å dra på kirkegården rett etter midnatt. Jeg var helt mutters alene og gikk den kjente veien mot graven til Anders. Det var så rolig den natten. Kirkegården var opplyst av utallige lykter. Jeg syns det var så fint og så vondt på en gang, å se på alle disse lysene som var tent for alle disse menneskene som ikke er med oss lenger. Harley var med, og han viste veien til graven. Han har gått denne veien mange ganger og visste hvor vi skulle. Vi satt og pratet en god stund med Anders. Jeg fikk sagt det jeg ønsket å si og følte det gjorde meg godt.

Utslitt av følelser fikk jeg heldigvis sove den natta. Selve dagen kom og jeg brukte tid på å gjøre ferdig god festmat. Vi var tre stykker som hadde en veldig rolig kveld. Når rakettene smalt rundt midnatt var jeg igjen lettet for at det var over og at jeg hadde klart å være hjemme. For meg var det en stor seier. En av mange de siste to årene.

 

 

 

 

 

Reklamer