Januar 2015

Det føles som jeg er gjennomsiktig, og man kan se rett inn i det som befinner seg på innsiden av kroppen min. Det føles ut som alle vet alt om meg, alle hemmelighetene mine. Alle vet jeg har mistet Anders og alle ser hva jeg føler. Jeg liker ikke å være ute blant mennesker lenger. Jeg er så synlig. Det står sorg med store bokstaver på hele kroppen min. Holdningen min som er litt tyngre, smilet som er borte, de rødsprengte øynene mine fra altfor mange tårer og gnisten som er forsvunnet.  Jeg tvinger meg selv til å gjøre dagligdagse ting for jeg er nødt til å komme meg ut av sorghiet mitt. Selv et par minutter på apoteket føles ut som en liten evighet. En stor fjelltopp som skal klatres i tykk tåke.

Jeg føler alles blikk festet på meg. Beglodd og overvåket går jeg inn på apoteket på det lokale kjøpesenteret. Turen er satt til like før stengetid. Jeg orker ikke for mange inntrykk i en allerede overbelastet hjerne. Jeg tror jeg får sympatiske blikk av alle jeg møter. De tror nok jeg er syk der jeg står. Blek og medtatt. Jeg bruker all min energi på å se noenlunde oppegående ut og røsker til meg posen med innsovningstabletter. Jeg kan ikke komme meg hjem tidsnok. Kreftene forlater kroppen, jeg kjenner tårene presse på. Sidesynet forsvinner, og jeg ser bare en tunnellignende passasje foran meg som leder vei ut og hjem til hiet. Døren låses igjen bak meg. Jeg gråter meg ned i knestående på gulvet der anders ble erklært død og blir liggende en god stund. Jeg tenker at her er jeg trygg, her er det ingen som kan se meg, mens jeg føler den rue overflaten på den harde parketten under meg.