Tid

Når man mister noen som står seg nær, særlig en du deler livet med så må man finne tilbake til sin egen identitet. Min identitet sammen med Anders var en helt annen enn den jeg har nå. Hvem var vel jeg alene? Hvordan skulle hverdagen min se ut alene? Hva gjør meg glad?

Prosessen med å finne ut hvem man er etter et brudd eller tap kan være lang. Man må prøve, man må feile. Det var først etter et helt år jeg følte jeg befant meg på et godt sted i livet igjen. Jeg hadde lagt et hardt år bak meg, jeg hadde gjort mange feil, hoppet med begge beina først og tenkt at det som skjer det skjer. Konsekvensene kan uansett ikke bli verre enn det jeg har opplevd tenkte jeg da, men enda viktigere. Jeg hadde gjort mye riktig også.  Jeg er glad for at jeg var så aktiv i tiden etter Anders døde. Det gjorde at jeg ikke ble sittende fast i min egen fortvilelse, men etterpåklokskapen sier meg nå at jeg hadde ikke trengt å ha så dårlig tid som jeg følte jeg hadde den gang.

Det er litt vanskelig å bremse når man er så utålmodig. Man har fått et nytt syn på livet og vet at det kan være over før man vet ord av det, men så må man vente. Vente på bedre tider, vente på at det blir litt lettere, vente til man finner ut hvem man er og hva man vil. Jeg har aldri vært spesielt god på å vente, og det kommer jeg nok heller aldri til å bli.

Dessverre er det lite annet som gjør det samme nytten som nettopp tid. Tid til å leges og en god dose med hard jobbing. Hadde jeg ville gjort en ting annerledes hadde jeg gitt meg selv lov til å bruke mer tid. Jeg følte en så stor og intens smerte at jeg sa ja til nesten alt av muligheter som dukket opp. Jeg higet etter neste utfordring fordi da følte jeg at det skjedde noe med meg. Da var jeg et skritt nærmere å bli den jeg var ment å være og ikke en person som bare var ødelagt av sorg og elendighet. Jeg fylte det store tomrommet inni meg med andre ting fordi jeg var redd for å føle for mye på det, jeg var redd for å gå under. Jeg var redd for at jeg skulle bli en person som satt meg fast og aldri kom seg videre.

I dag ser jeg det at alle valg jeg har tatt, både gode og dårlige har formet meg til den jeg er i dag. Litt klokere til å takle de nye utfordringene jeg nå står i som jeg vil fortelle mer om senere.

Reklamer

Veien videre

Sånn som med mye annet i livet så er det ikke alle sider man velger å dele så åpent som andre. Jeg har delt en del på denne bloggen, men jeg har med vilje vært veldig selektiv med hva jeg har ønsket å dele offentlig. Noe som slo meg her om dagen er at jeg ikke har skrevet her på en stund. Det er selvfølgelig naturlige årsaker til dette. Livet mitt har stabilisert seg og jeg er ikke i en sorgboble lenger. Jeg har mine prosjekter jeg driver med på fritiden som handler om å fullføre dagboken jeg startet på for snart to år siden. Drømmen er å få gitt ut denne på sikt, drømmen er å få være med på prosjekter som kan hjelpe andre som havner i samme situasjon som meg.

Fokuset fremover her på sorgdagboken vil være tilbakeblikk på situasjoner som jeg har vært igjennom tidligere. Det vil også komme flere innlegg om noe jeg selv mener det mangler mye stoff om. Hva som egentlig skjer når det har gått litt tid. Da livet har kommet tilbake til normalen, man går videre, men man blir aldri helt den samme. Samt nye situasjoner som skaper nye utfordringer.

Jeg har valgt å kalle dette senskader av sorg. Fordi det er det jeg føler det er.

Til slutt vil jeg gjerne åpne for spørsmål på epost eller i kommentarfeltet. Er det noe du lurer på så send meg gjerne en melding.