Det har vært stille fra min kant en god stund, men jeg er opptatt med å leve. Hadde noen sagt til meg i 2014 at jeg skulle ha reist rundt halve jorden, tatt meg en ny utdannelse og fått jobben jeg alltid har ønsket meg så hadde jeg trodd de hadde mistet all forstand. Jeg var ikke akkurat en person som likte å ta sjanser. Drømmer hadde jeg selvfølgelig, men jeg manglet alltid motet til å få realisert de.

Nå sitter jeg her med drømmejobben, med et liv som ikke lenger er forutsigbart. Et liv der jeg lever for en måned av gangen. Bare tanken på å ikke ha kontroll over hva jeg skulle gjøre to måneder frem i tid hadde fullstendig satt meg ut tidligere, men nå er det en forfriskende forandring. Jeg møter hundrevis av nye mennesker hver eneste dag, får oppleve hele Norge på en måte jeg ikke ville ha sjansen til tidligere, jeg bor i en koffert og har fått mange nye venner.

Når Anders døde så ble jeg konfrontert med min egen dødelighet på en slik brutal måte at det aldri er mulig for meg å leve eller se på livet på samme måte igjen.  Jeg er på mange måter heldig som har fått se mitt eget liv fra et fugleperspektiv, og jeg har vært veldig heldig som har fått sjansen og har hatt styrken til å bygge det opp på nytt igjen.

Det går fortsatt ikke en dag der jeg ikke tenker på Anders. Han er med meg i alt jeg gjør, men jeg prøver å fokusere på de gode minnene og ikke grave meg ned i det som er vondt. Jeg tror mest av alle han ville ha støttet meg i det jeg har valgt og vært ufattelig stolt av meg for hvor langt jeg har kommet siden han forlot oss. Jeg har bare et liv, og etter å ha sett hvor kort et liv kan være så vil jeg ikke utsette noe som føles riktig lenger.