En av utfordringene vi som har blitt behandlet for sorg står ovenfor er mangel på riktig diagnose i helsevesenet. For alltid vil det stå i mine legejournaler at jeg har blitt behandlet for depresjon, for angst og for søvnproblemer. Jeg har blitt medisinert for å klare de første forferdelige ukene. Jeg har blitt medisinert for å få sove, for å få slappe av,  for at angsten ikke skulle ta meg når jeg var på mitt aller mørkeste. Sykemeldinger ble skrevet ut. Alt er grundig dokumentert.

Jeg har ikke tenkt på det før jeg først stod der med et helseskjema i hånda som jeg skulle levere til en potensiell arbeidsgiver, om hvor skadelig det kunne være for mine framtidsutsikter. I skjemaet stod det at jeg lover på tro og ære, at de opplysningene jeg gir fra meg er riktige. Og at jeg gir fra meg retten til innsyn i mine journaler. Hjertet sank, det gikk et kaldt gufs igjennom hele kroppen min.

Hvem leser innholdet, når overskriften skriker noe annet? Ville jeg i det hele tatt bli vurdert når jeg ikke har en mulighet til å forklare hvorfor jeg svarer ja på disse punktene? Skal jeg bare droppe hele greia, må jeg utsette meg selv for dette?

Skal jeg for alltid være merket som «psykisk syk», fordi det er mangel på en diagnose som kort og enkelt heter «sorg»

Jeg stod i det, jeg krysset av punkter jeg ikke følte meg fortrolig med og jeg tok med meg skjemaet til intervjuet. Heldigvis fikk jeg muligheten til å forklare hva jeg hadde gitt ifra meg og fikk et helt fantastisk svar av min intervjuer. «Hvem hadde ikke blitt medisinert eller behandlet i helsevesenet etter å ha opplevd det du har». Lettet og fornøyd gikk jeg der i fra, og tenkte at jeg var heldig som møtte et menneske med empati og forståelse for meg og min situasjon. Ikke bare tok det, som stod svart på hvitt som et svar på at jeg var uegnet for den aktuelle jobben.

Sorg, det burde være en diagnose i seg selv. Ikke putt meg i en bås jeg ikke hører hjemme i.