Jeg har lært så utrolig mye om meg selv dette året. Om hvem jeg er og hva slags styrke det bor i meg. Jeg har opplevd mer enn de aller fleste har gjort på min alder og det bærer jeg naturligvis preg av, men jeg er stolt av meg selv fordi jeg ikke en gang har lagt meg ned og gitt opp. Jeg er stolt av meg selv som har tatt utfordringene som har møtt meg med en gang og stått i sorgen, følt på smerten og kommet meg igjennom litt sterkere og litt klokere enn dagen før.

Jeg har lært hvor inderlig vondt det er å miste noen. Jeg har følt på et savn som ikke ord klarer å beskrive. Jeg har grått en elv av tårer. Jeg har blitt hjemsøkt av vonde bilder og traumatiske hendelser. Jeg har tryglet, vært sint, blitt fysisk dårlig og nærmest tenkt at nå dør jeg av smerte, men jeg er fortsatt her.

Jeg har delt sorgen min med andre på godt og vondt. Jeg har valgt å være åpen om det som er vanskelig. Jeg har hatt et håp om at det vil gjøre det lettere for andre som befinner seg i samme situasjon. Dele mine dyrekjøpte erfaringer i håp om at det kan gi et lite lys av håp der fremme. Jeg har opplevd delte reaksjoner på å være åpen. Måtte forsvare hvorfor jeg har valgt som jeg gjør. Jeg har også fått utallige tilbakemeldinger fra mennesker jeg ikke kjenner som har rørt meg langt inn i margen.

Jeg har fått mye oppmerksomhet etter å ha blitt fanget opp av media. Jeg forventet ærlig talt ikke at det skulle eksplodere slik det gjorde, og at det var så mange som ønsket en bit av meg og min historie. Jeg har kjent på hvordan det er å være sint fordi media trykker en historie uten tillatelse eller uten å tenke på hvordan det er for en som ikke var klar over det. Jeg har lært at om jeg stiller opp igjen er det på mine premisser.

Jeg vet nå hvor sårbart livet er. Hvor viktig det er å ta vare på dem man har nære. Sette pris på helt vanlige ting man ikke ellers tenkte på. Jeg er ikke så redd lenger. Jeg vet jeg skal dø en dag, og jeg vil ikke bruke det livet jeg har til å angre på at jeg ikke turte. Jeg vil våge, jeg vil ta sjanser og jeg vil føle at jeg lever. Uansett hvor tøft det som eventuelt kommer blir, vet jeg nå at jeg alltid vil lande på beina. Det er en trygghet jeg vil ta med meg videre.

Jeg har følt på en redsel for at jeg for alltid skal være hun som mistet samboeren sin. At jeg ikke igjen vil oppleve kjærligheten eller få en familie. Jeg har også følt på en glede over fremtiden og hva den vil bringe. Jeg vet jeg lever og har alle muligheter tilgjengelig for at jeg skal lykkes med det jeg bestemmer meg for.

Jeg har en drøm om å gi ut denne bloggen og deler av mine private skriblerier i en bok. Jeg er så takknemlig for at jeg kan bruke det jeg har lært til å hjelpe andre i samme situasjon. Og jeg er så glad for at mine enkle, men ærlige ord kan gjøre en forskjell for noen.

Jeg vil gjerne benytte sjansen til å takke alle som har vært innom å lest mine innlegg. Takk for fine ord, tilbakemeldinger og historier. Takk til mine fantastiske venner, Ina, Elin og Beate. Familien min som alltid stiller opp for meg , og til slutt til Guri, min viktigste støttespiller og partner i sorgen.

2015 har ikke vært et lett år. På nyttårsaften skal jeg med glede ønske et nytt år velkommen. Jeg håper og tror at 2016 blir et fint år, der jeg kan ta med meg alt jeg har lært, oppleve, le og se fremover.

Godt nyttår!