Julemåneden er kommet. Vi er over halvveis inn i den siste måneden i året 2015.

Desember har ikke vært som den pleier. Jeg har ikke gledet meg over at det snart er jul. jeg har heller brukt veldig mye energi på å grue meg til det som kommer.

Det har ikke vært noen å dele hemmeligheter med eller åpne pakkekalendere sammen med. Julekosen har blitt erstattet med lengsel etter noen å dele den med og vonde tanker om hva som kommer senere og hva som skjedde på samme tid for bare et år siden.

For et år siden var jeg i eksamen modus. I min lille boble med fagstoff og forventninger til hva som skulle skje når det endelig var juleferie. Som vanlig var alle julegaver, pakkekalendere og julekort ferdig langt før desember. Julejente som jeg er, skulle denne måneden brukes på så mye hygge som mulig. Jeg minnes desember som en veldig koselig tid sammen med Anders der vi åpnet morgendagens kalender kvelden før, mens vi spiste kveldsmat og så på en episode av The julekalender eller en julefilm.

Vi pyntet vår lille leilighet, snakket om hvor deilig det skulle bli og endelig ha ferie sammen etter et veldig hektisk halvår, og snakket mye om fremtiden og hva 2015 skulle bringe for oss. Lite visste vi at Anders ikke skulle få oppleve det som skulle komme, og lite visste jeg at de siste spesielle dagene vi fikk sammen var kommet.

Naturligvis har jeg ikke hatt det så lett i desember. Minner, savn og ensomhet er noe som har dominert denne tiden så langt. Jeg gruer meg så veldig til dagene som kommer, til dagen jeg innså at jeg var forelsket i Anders, til årsdagene på den aller siste tiden vi fikk sammen og til den mest forferdelige dagen jeg noensinne har opplevd . Nyttårsaften.

Jeg har prøvd å holde tradisjoner vedlike. Jeg har sendt ut julekort. Jeg har handlet inn julegaver og laget pakkekalendere til gode venner, jeg har til og med klart å pynte leiligheten. Men det er noe som mangler. Det er ikke lenger de samme forventningene, det er ikke den samme gleden.

Jeg vet ikke hvordan resten av julen vil bli. Jeg skal jobbe mesteparten av tiden og så reiser jeg bort. Jeg har ikke lyst til å feire jul i år og jeg makter ikke å være hjemme i leiligheten vår den aller siste dagen av året. Det er altfor mange traumatiske minner i veggene. Jeg er litt overrasket over hvor sterk reaksjonen i desember har vært. Jeg var ikke helt forberedt på at det igjen skulle bli så vondt og vanskelig. På mange måter er det faktisk verre nå enn det var i januar. Kanskje det er fordi jeg har landet nå, og fordi jeg faktisk er klar over hva jeg har vært med på snart i et år, og at de mange månedene med medgang har tatt meg igjen.

Jeg vet jeg ikke er alene om å ha det vondt i disse høytider og jeg sender dere gode tanker og håper vi alle kommer oss igjennom det som måtte komme.