Venn i sorgen. Del 2

Det snakkes dessverre lite om det som har skjedd. Jeg tror det er mange som er redde for å spørre, kanskje fordi de tror de vil minne meg på sorgen. Terskelen for å spørre og for å snakke om Anders generelt har blitt høyere for de aller fleste.

Sorgen den lever jeg med hver eneste time av hver eneste dag. At du spør om hvordan det går eller nevner Anders i en sammenheng, gjør ikke at jeg bryter sammen. Jeg vil heller føle meg verdsatt og sett av deg, og det er kjempe viktig i den situasjonen jeg befinner meg i. Dessverre tror jeg at grunnen til at man unngår temaet er frykten for å si og gjøre noe galt. Man er redd for å gjøre større skade, man er kanskje redd for svaret man vil få, eller for at man skal si noe upassende.

Bry deg! Spør om du lurer, og husk at du er bare et menneske. Alle kan trå feil, men har jeg overlevd sorg i et år, overlever jeg nok dit kanskje litt lite gjennomtenkte spørsmål også 🙂

Om jeg ønsker å utdype, så gjør jeg det. Er du klar til å høre hva jeg vil si? Er du klar for å høre at til tider er det ikke bra. At jeg føler meg ofte veldig alene med sorgen og minnene for ingen snakker om det?

Dette betyr ikke at du trenger å tilby råd, du er ikke en psykolog, du har ikke svarene om du ikke har gått den samme veien selv. Men om du ser meg, er det hjelp i seg selv. At et menneske tar seg tid til å høre hvordan det går med meg når kanskje ikke alt er så strålende positivt, kan gjøre en himla stor forskjell.

Om jeg ikke ønsker å snakke om sorgen, så vil jeg si det også. Kanskje ikke det er rett tidspunkt for å prate, kanskje du har tid senere? Det er ikke alltid man har lyst til å brette ut privatlivet i kassakø på Rema, eller når man skal haste avgårde til bussen, men husk at jeg er fortsatt takknemlig for at du spør. Jeg hadde sjansen til å snakke om det hvis jeg ville.

Oppfordringen til deg som kjenner noen som bærer på en sorg er fortsatt den samme som tidligere. Ikke vær redd for å rekke ut en hånd til en annen som befinner seg i en vanskelig situasjon fordi du er redd for å gjøre noe feil.

I del 1 skriver jeg noe om at man kan hjelpe til med praktiske ting. Mye av dette har nå stabilisert seg, og jeg har ikke behov for at noen kommer å lager mat til meg eller går tur med bikkja. Nå er det hyggeligere å bli spurt om man vil finne på noe. Mye av nettverket man hadde som par blir borte når den ene går bort. Man faller litt utenfor i en del sammenhenger der det er naturlig å invitere par. Da er det godt å vite at man har tilbud om man har tid og lyst selv om man er alene.

 

Reklamer

En kommentar om “Venn i sorgen. Del 2

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s