I dag er det et år siden du forlot meg.Den mest forferdelig dagen jeg noengang har opplevd, den dagen jeg trodde jeg skulle knekke i to, den dagen hjertet mitt ble knust i tusenvis av biter. Jeg har gruet meg lenge . Jo nærmere dagen har kommet jo verre har det blitt. jeg har hatt ubehagelige flashbacks, og våknet opp skrikende av mareritt. Dagen blir markert i London, langt vekk fra Norge og leiligheten vår der alt skjedde. Det hadde blitt altfor tøft å være hjemme i dag, det vet jeg du forstår.

Anders

Jeg savner deg hver eneste dag, og du er alltid med meg hvor enn jeg befinner meg. Du har gjort meg så mye sterkere enn det jeg trodde var mulig. Det er mye på grunn av deg jeg sitter her i dag sterkere enn noensinne.

Jeg lover deg at jeg aldri vil gi opp, at jeg alltid skal kjempe for det livet jeg har, og oppleve alt det har å tilby. Jeg skal leve litt for din skyld også.

Du døde så altfor tidlig. Det er like urettferdig den dag i dag som for et år siden. Det er fortsatt vanskelig å forstå at du aldri kommer tilbake, at du er borte for godt. Du tok så stor plass, og tomrommet etter deg blir for alltid vanskelig å fylle.

Du var et fantastisk menneske, og jeg lover at du aldri vil bli glemt. Ingen som er elsket blir borte, og du er elsket av mange. Du bor for alltid i hjertet mitt.

Rakettene på himmelen i kveld er til deg, sov godt kjæresten min.

 

Jeg har lært så utrolig mye om meg selv dette året. Om hvem jeg er og hva slags styrke det bor i meg. Jeg har opplevd mer enn de aller fleste har gjort på min alder og det bærer jeg naturligvis preg av, men jeg er stolt av meg selv fordi jeg ikke en gang har lagt meg ned og gitt opp. Jeg er stolt av meg selv som har tatt utfordringene som har møtt meg med en gang og stått i sorgen, følt på smerten og kommet meg igjennom litt sterkere og litt klokere enn dagen før.

Jeg har lært hvor inderlig vondt det er å miste noen. Jeg har følt på et savn som ikke ord klarer å beskrive. Jeg har grått en elv av tårer. Jeg har blitt hjemsøkt av vonde bilder og traumatiske hendelser. Jeg har tryglet, vært sint, blitt fysisk dårlig og nærmest tenkt at nå dør jeg av smerte, men jeg er fortsatt her.

Jeg har delt sorgen min med andre på godt og vondt. Jeg har valgt å være åpen om det som er vanskelig. Jeg har hatt et håp om at det vil gjøre det lettere for andre som befinner seg i samme situasjon. Dele mine dyrekjøpte erfaringer i håp om at det kan gi et lite lys av håp der fremme. Jeg har opplevd delte reaksjoner på å være åpen. Måtte forsvare hvorfor jeg har valgt som jeg gjør. Jeg har også fått utallige tilbakemeldinger fra mennesker jeg ikke kjenner som har rørt meg langt inn i margen.

Jeg har fått mye oppmerksomhet etter å ha blitt fanget opp av media. Jeg forventet ærlig talt ikke at det skulle eksplodere slik det gjorde, og at det var så mange som ønsket en bit av meg og min historie. Jeg har kjent på hvordan det er å være sint fordi media trykker en historie uten tillatelse eller uten å tenke på hvordan det er for en som ikke var klar over det. Jeg har lært at om jeg stiller opp igjen er det på mine premisser.

Jeg vet nå hvor sårbart livet er. Hvor viktig det er å ta vare på dem man har nære. Sette pris på helt vanlige ting man ikke ellers tenkte på. Jeg er ikke så redd lenger. Jeg vet jeg skal dø en dag, og jeg vil ikke bruke det livet jeg har til å angre på at jeg ikke turte. Jeg vil våge, jeg vil ta sjanser og jeg vil føle at jeg lever. Uansett hvor tøft det som eventuelt kommer blir, vet jeg nå at jeg alltid vil lande på beina. Det er en trygghet jeg vil ta med meg videre.

Jeg har følt på en redsel for at jeg for alltid skal være hun som mistet samboeren sin. At jeg ikke igjen vil oppleve kjærligheten eller få en familie. Jeg har også følt på en glede over fremtiden og hva den vil bringe. Jeg vet jeg lever og har alle muligheter tilgjengelig for at jeg skal lykkes med det jeg bestemmer meg for.

Jeg har en drøm om å gi ut denne bloggen og deler av mine private skriblerier i en bok. Jeg er så takknemlig for at jeg kan bruke det jeg har lært til å hjelpe andre i samme situasjon. Og jeg er så glad for at mine enkle, men ærlige ord kan gjøre en forskjell for noen.

Jeg vil gjerne benytte sjansen til å takke alle som har vært innom å lest mine innlegg. Takk for fine ord, tilbakemeldinger og historier. Takk til mine fantastiske venner, Ina, Elin og Beate. Familien min som alltid stiller opp for meg , og til slutt til Guri, min viktigste støttespiller og partner i sorgen.

2015 har ikke vært et lett år. På nyttårsaften skal jeg med glede ønske et nytt år velkommen. Jeg håper og tror at 2016 blir et fint år, der jeg kan ta med meg alt jeg har lært, oppleve, le og se fremover.

Godt nyttår!

 

Julemåneden er kommet. Vi er over halvveis inn i den siste måneden i året 2015.

Desember har ikke vært som den pleier. Jeg har ikke gledet meg over at det snart er jul. jeg har heller brukt veldig mye energi på å grue meg til det som kommer.

Det har ikke vært noen å dele hemmeligheter med eller åpne pakkekalendere sammen med. Julekosen har blitt erstattet med lengsel etter noen å dele den med og vonde tanker om hva som kommer senere og hva som skjedde på samme tid for bare et år siden.

For et år siden var jeg i eksamen modus. I min lille boble med fagstoff og forventninger til hva som skulle skje når det endelig var juleferie. Som vanlig var alle julegaver, pakkekalendere og julekort ferdig langt før desember. Julejente som jeg er, skulle denne måneden brukes på så mye hygge som mulig. Jeg minnes desember som en veldig koselig tid sammen med Anders der vi åpnet morgendagens kalender kvelden før, mens vi spiste kveldsmat og så på en episode av The julekalender eller en julefilm.

Vi pyntet vår lille leilighet, snakket om hvor deilig det skulle bli og endelig ha ferie sammen etter et veldig hektisk halvår, og snakket mye om fremtiden og hva 2015 skulle bringe for oss. Lite visste vi at Anders ikke skulle få oppleve det som skulle komme, og lite visste jeg at de siste spesielle dagene vi fikk sammen var kommet.

Naturligvis har jeg ikke hatt det så lett i desember. Minner, savn og ensomhet er noe som har dominert denne tiden så langt. Jeg gruer meg så veldig til dagene som kommer, til dagen jeg innså at jeg var forelsket i Anders, til årsdagene på den aller siste tiden vi fikk sammen og til den mest forferdelige dagen jeg noensinne har opplevd . Nyttårsaften.

Jeg har prøvd å holde tradisjoner vedlike. Jeg har sendt ut julekort. Jeg har handlet inn julegaver og laget pakkekalendere til gode venner, jeg har til og med klart å pynte leiligheten. Men det er noe som mangler. Det er ikke lenger de samme forventningene, det er ikke den samme gleden.

Jeg vet ikke hvordan resten av julen vil bli. Jeg skal jobbe mesteparten av tiden og så reiser jeg bort. Jeg har ikke lyst til å feire jul i år og jeg makter ikke å være hjemme i leiligheten vår den aller siste dagen av året. Det er altfor mange traumatiske minner i veggene. Jeg er litt overrasket over hvor sterk reaksjonen i desember har vært. Jeg var ikke helt forberedt på at det igjen skulle bli så vondt og vanskelig. På mange måter er det faktisk verre nå enn det var i januar. Kanskje det er fordi jeg har landet nå, og fordi jeg faktisk er klar over hva jeg har vært med på snart i et år, og at de mange månedene med medgang har tatt meg igjen.

Jeg vet jeg ikke er alene om å ha det vondt i disse høytider og jeg sender dere gode tanker og håper vi alle kommer oss igjennom det som måtte komme.

 

Det snakkes dessverre lite om det som har skjedd. Jeg tror det er mange som er redde for å spørre, kanskje fordi de tror de vil minne meg på sorgen. Terskelen for å spørre og for å snakke om Anders generelt har blitt høyere for de aller fleste.

Sorgen den lever jeg med hver eneste time av hver eneste dag. At du spør om hvordan det går eller nevner Anders i en sammenheng, gjør ikke at jeg bryter sammen. Jeg vil heller føle meg verdsatt og sett av deg, og det er kjempe viktig i den situasjonen jeg befinner meg i. Dessverre tror jeg at grunnen til at man unngår temaet er frykten for å si og gjøre noe galt. Man er redd for å gjøre større skade, man er kanskje redd for svaret man vil få, eller for at man skal si noe upassende.

Bry deg! Spør om du lurer, og husk at du er bare et menneske. Alle kan trå feil, men har jeg overlevd sorg i et år, overlever jeg nok dit kanskje litt lite gjennomtenkte spørsmål også 🙂

Om jeg ønsker å utdype, så gjør jeg det. Er du klar til å høre hva jeg vil si? Er du klar for å høre at til tider er det ikke bra. At jeg føler meg ofte veldig alene med sorgen og minnene for ingen snakker om det?

Dette betyr ikke at du trenger å tilby råd, du er ikke en psykolog, du har ikke svarene om du ikke har gått den samme veien selv. Men om du ser meg, er det hjelp i seg selv. At et menneske tar seg tid til å høre hvordan det går med meg når kanskje ikke alt er så strålende positivt, kan gjøre en himla stor forskjell.

Om jeg ikke ønsker å snakke om sorgen, så vil jeg si det også. Kanskje ikke det er rett tidspunkt for å prate, kanskje du har tid senere? Det er ikke alltid man har lyst til å brette ut privatlivet i kassakø på Rema, eller når man skal haste avgårde til bussen, men husk at jeg er fortsatt takknemlig for at du spør. Jeg hadde sjansen til å snakke om det hvis jeg ville.

Oppfordringen til deg som kjenner noen som bærer på en sorg er fortsatt den samme som tidligere. Ikke vær redd for å rekke ut en hånd til en annen som befinner seg i en vanskelig situasjon fordi du er redd for å gjøre noe feil.

I del 1 skriver jeg noe om at man kan hjelpe til med praktiske ting. Mye av dette har nå stabilisert seg, og jeg har ikke behov for at noen kommer å lager mat til meg eller går tur med bikkja. Nå er det hyggeligere å bli spurt om man vil finne på noe. Mye av nettverket man hadde som par blir borte når den ene går bort. Man faller litt utenfor i en del sammenhenger der det er naturlig å invitere par. Da er det godt å vite at man har tilbud om man har tid og lyst selv om man er alene.