Beredskapen

En klok mann i min sorggruppe sa i forrige møte at beredskapen hans har blitt svekket etter sitt møte med sorgen. Som mye annet som blir sagt på våre møter så har denne uttalelsen blitt hos meg i ettertid. Den har surret rundt i bakhodet i løpet av de siste ukene. Det traff meg. Beredskapen min har blitt svekket, den er nærmest ikke eksisterende. Og jeg har på følelsen at det kan gjelde flere av oss i samme båt.

Jeg har de siste månedene hatt et stort dilemma. Skal jeg fortsette å kjempe for noe som er vanskelig og negativt, eller skal jeg følge min nyfødte overbevisning om at livet er for kort til å mistrives eller være sterkt misfornøyd med noe? Etter ganske mye hodebry og tanker om forpliktelser og praktiske forhold vant den nye overbevisningen. Jeg tok et valg som var vanskelig for å få det bedre. Det tok meg mange måneder, men det ble tatt til slutt. Etter valget og beslutningen var tatt følte jeg meg mye lettere. Jeg hadde tatt det riktige valget for meg selv og min egen fremtid, men så plutselig ble verden så veldig stille.

Tilbake til beredskapen og bloggpostens kjerne. Når man har tatt en stor avgjørelse som forandrer hverdagen og livet man har blitt så smått vant til endrer karakter. Eller når noe uforutsett skjer, som at man blir syk eller noen andre du kjenner mister noen nære, så stiller man ikke like sterkt som før. Beredskapen man hadde før sorgen, er borte. Det er lettere å falle ned i en mørk avgrunn og det tar lengre tid å komme seg tilbake til hektene.

Beredskapen er svekket, derfor er jeg svekket. Jeg har igjen blitt et offer for en av sorgens mange sider. Det er tyngre igjen. Jeg har plutselig mye tid til å tenke og føle på det som har vært og det jeg har opplevd og mistet. Dette og andre ting gjør min verden tung. Jeg er omringet av mye negative tanker og har gått i en slags dvale. Etter mange positive bloggposter den siste tiden, syns jeg det er viktig og skrive om det som også oppfattes som vondt og vanskelig uten at jeg ønsker å oppfattes som et menneske som dyrker en sorg eller som sitter fast. Jeg syns det et viktig å være ærlig for at andre der ute kan kjenne seg igjen i at det ikke alltid er like lett, selv etter en del måneder med øving.

Selv om det er tyngre nå enn tidligere så aksepterer jeg at det er slik. Jeg vet at tiden som kommer sitter friskt i minne som den siste tiden jeg fikk sammen med Anders. Nok en høytid nærmer seg, og årsdagen for Anders bortgang på nyttårsaften er heller ikke langt unna. Jeg er forberedt på tøffere tak i dagene som kommer. Forskjellen på Christina nå og Christina i januar er at denne utgaven vet det kommer bedre dager, setter pris på at det har blitt lettere å takle sorgen selv om den til tider er veldig vond, og ser fortsatt lyst på fremtiden.

Reklamer