Kjære vakre deg som sitter der jeg satt på nyttårsaften. I et overveldende mørke av sorg, fortvilelse og salte tårer. Et stummende mørke uten mening, uten lys, uten håp. Bare smerte. En smerte så vond som ikke kan beskrives med ord.

Jeg vet hvordan du har det nå. Jeg vet at reisen foran deg blir lang og vanskelig, og at andres ord ikke alltid er like lett å ta til seg. Veien må man gå selv, og til tider er den både utmattende og ensom, selv med mange som bryr seg og ønsker å hjelpe deg videre.

Det viktigste du kan gjøre nå er å lytte til deg selv. Du vet selv hva som er best for deg selv og hva du trenger akkurat nå. Ta vare på deg selv og kroppen din, jeg vet det er vanskelig, men alt annet blir så ufattelig tungt om du ikke spiser eller sover. La tiden hjelpe deg fremover. Det er ingen bedre form for hjelp enn å gi det tid. Selv så utålmodige man er som menneske så er det dessverre det eneste som gjør ting lettere. Tid og erfaringene man tar med seg. Jeg vet det ikke er en trøst akkurat der du befinner deg nå, men det vil komme en dag der det føles lettere. Der tårene ikke kommer like oftere og smilet er mer tilstede. Sakte men sikkert vil livet starte å gi mening igjen, jeg lover.

En fot foran den andre, en dag om gangen.Du er sterkere enn du tror!