Jeg har det bra for tiden. Jeg smiler, jeg ler og jeg nyter livet i mye større grad enn før, men jeg er rastløs og utålmodig. Jeg merker at jeg ikke har mye ro i kroppen til å være hjemme lenger. Jeg vil ut, jeg vil oppleve, jeg vil møte nye mennesker, jeg vil leve.

Så det er det dagene går til. Leve med stor L. Jeg har reist hver eneste helg. Vært impulsiv og åpen. Det gir meg så mye. Komme seg ut av komfortsonen man har bygget seg opp og ta steget ut i verden igjen, det virker kanskje skummelt i førsten, men terskelen er som regel høyest før man har prøvd.

For meg er dette positive tegn. Jeg finner meg selv mer for hver dag som går og klarer og ta rette avgjørelser for meg selv. Det som føles godt gjør jeg mer av og det som ikke føles riktig slutter jeg med.

For meg så er det ganske så enkelt som at noe har forandret seg etter Anders døde. Et nytt perspektiv på livet, og hva som er viktig. Jeg håper jeg for alltid klarer å holde fast i det, for jeg ønsker ikke leve livet halvveis lenger.

Jeg ønsker å være tilstede. Her og nå!