Et helt, halvt år.

Som jeg har gruet meg til å skrive dette. Det har blitt et halvt år uten deg. Tenk på det. Et helt, halvt år. Du har ikke eksistert på et halvt år, mens jeg har eksistert uten deg. Det er helt forferdelig å tenke på at det har blitt så lenge. Jeg klarer ikke helt å forstå at det er så lenge siden jeg så deg siste gang.

Dette halve året har jeg lært utrolig mye om meg selv, både på godt og vondt. Jeg har vokst mye som person, men det gjør vondt å vite at det var uten deg ved min side. Du skulle ha vært her og opplevd alt sammen med meg. Det er ikke lett å føle at man må leve for to mennesker, når man til tider har lyst til å gi opp. Allikevel så kjemper jeg videre. Jeg kommer aldri til å gi opp. Jeg vet jeg må lære meg å leve med sorgen. Den vil aldri gå bort, men den kan bli lettere å håndtere.

Siden 17. mai har jeg hatt en vanskelig sørgeperiode. Jeg tror det er fordi den dagen vekket mange minner hos meg, og fordi det har roet seg ned på jobb etter opplæring og rutiner har kommet på plass. Da har man plutselig tid igjen til å tenke, og å føle, og alt det vonde det kommer opp. Savn og ensomhet. Spørsmål rundt fremtiden, og hvordan jeg skal klare å leve det livet jeg føler jeg skal med en slik sorg i hjertet.

Jeg prøver å akseptere at jeg ikke alltid har det like greit. At det vil gå opp og ned. Og noen ganger mer nedover enn oppover. Det vil ikke komme noe godt ut av at jeg kjemper imot følelsene som kommer. Jeg tror de krever og bli følt. Det må bearbeides, selv om det er vondt og til tider uutholdelig.

Nå tar jeg fatt på de neste seks månedene. Heldigvis har jeg mange planer jeg gleder meg veldig til dette halve året som kommer. Og jeg vet jeg skal overleve dette også.

Reklamer

En kommentar om “Et helt, halvt år.

  1. Å herregud som jeg føler med deg. Jeg føler du er meg når du skriver.
    Jeg vet at vi alle sørger forskjellig, og selv om jeg også mistet kjæresten min, Samboeren min. ja, så vil ikke jeg si til deg at jeg vet akkurat hvordan du har det. for det vet jeg jo ikke. dere hadde deres liv, deres minner, deres historier, deres planer. Men jeg vet noe. Dessverre. Og det er at dette er så hjerterått og vondt. For meg er dette det verste som har skjedd meg i hele mitt liv, og det har det nok vært for deg også.
    Vil bare at du skal vite at jeg fortsatt leser bloggen din, selv om jeg ikke alltid kommenterer.
    For meg er det i morgen gått 4 mndr siden jeg fikk den verste tlf i hele mitt liv. Siden livet bare raste sammen. Jeg er fortsatt sykemeldt og er begynt i terapi. Jeg håper jeg en dag klarer å begynne forsiktig å jobbe igjen. Føler ikke jeg har noe fremtid slik ting er nå, men slik du skriver gir meg i det minste et håp<3
    takk for at du deler<3

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s