Et helt, halvt år.

Som jeg har gruet meg til å skrive dette. Det har blitt et halvt år uten deg. Tenk på det. Et helt, halvt år. Du har ikke eksistert på et halvt år, mens jeg har eksistert uten deg. Det er helt forferdelig å tenke på at det har blitt så lenge. Jeg klarer ikke helt å forstå at det er så lenge siden jeg så deg siste gang.

Dette halve året har jeg lært utrolig mye om meg selv, både på godt og vondt. Jeg har vokst mye som person, men det gjør vondt å vite at det var uten deg ved min side. Du skulle ha vært her og opplevd alt sammen med meg. Det er ikke lett å føle at man må leve for to mennesker, når man til tider har lyst til å gi opp. Allikevel så kjemper jeg videre. Jeg kommer aldri til å gi opp. Jeg vet jeg må lære meg å leve med sorgen. Den vil aldri gå bort, men den kan bli lettere å håndtere.

Siden 17. mai har jeg hatt en vanskelig sørgeperiode. Jeg tror det er fordi den dagen vekket mange minner hos meg, og fordi det har roet seg ned på jobb etter opplæring og rutiner har kommet på plass. Da har man plutselig tid igjen til å tenke, og å føle, og alt det vonde det kommer opp. Savn og ensomhet. Spørsmål rundt fremtiden, og hvordan jeg skal klare å leve det livet jeg føler jeg skal med en slik sorg i hjertet.

Jeg prøver å akseptere at jeg ikke alltid har det like greit. At det vil gå opp og ned. Og noen ganger mer nedover enn oppover. Det vil ikke komme noe godt ut av at jeg kjemper imot følelsene som kommer. Jeg tror de krever og bli følt. Det må bearbeides, selv om det er vondt og til tider uutholdelig.

Nå tar jeg fatt på de neste seks månedene. Heldigvis har jeg mange planer jeg gleder meg veldig til dette halve året som kommer. Og jeg vet jeg skal overleve dette også.

Reklamer

Samtaleterapi

For en stund siden startet jeg i sorggruppe. I begynnelsen så syns jeg det var veldig vanskelig. Jeg var yngst, jeg var den eneste uten barn og jeg var det eneste som ikke var gift. I tillegg så mistet jeg Anders på en veldig traumatisk måte. Igjen var jeg den eneste som hadde mistet plutselig. Jeg var redd for at det skulle bli for mange ulikheter for min del, men jeg angrer ikke på at jeg fortsatte og tok muligheten som jeg hadde fått.

For min del har dette blitt en positiv opplevelse. Det er godt å kunne snakke med andre som har opplevd tap, som virkelig forstår det du går igjennom på en måte ikke andre kan. Det har vært konstruktivt, trygt og gitt meg håp. Jeg vil anbefale alle i samme situasjon å ta sjansen.De fleste kommuner har et tilbud.

Se meg

Det er så stille. Det er ikke mange som snakker om det som har skjedd lenger. Det er heller ikke mange som spør hvordan går det med deg, sånn egentlig? Enten er det fordi livet raser forbi i rekordfart for andre, eller så er det vel fordi at det har gått fem måneder og det kanskje virker som det går så mye bedre med meg, eller at andre tenker jeg vil sørge i fred?

På innsiden så skriker jeg. Jeg klarer ikke alltid å dempe det. Se meg! Se at jeg har det vondt, se at jeg sørger! Se at jeg savner! Ikke glem at for meg er det ikke lenge siden. Se at jeg føler meg ensom bak et tappert smil, og se at jeg trenger å snakke om det innimellom.