5 måneder er:

21 uker og 5 dager

152 dager

3648 timer

218 880 minutter

13 132 800 sekunder

Uten deg

Dagene går. Livet går stadig videre. Noen dager er gode, andre dårlige.

Jeg kom meg igjennom 17.mai med familie og venner ved min side. Det ble en fin dag på tross av han som manglet. Nye tradisjoner ble laget, mens andre ble beholdt til ære for Anders. Det var ikke før kvelden kom jeg virkelig følte på savnet og sorgen. Og da kom også reaksjonene etter å beholdt masken hele dagen, men det var forventet.

Jeg har de siste ukene følt veldig på sorgen og savnet igjen. Den følelsen som står sentralt nå er ensomhet. Jeg føler meg så ensom. Selv med mange rundt meg og selv med full jobb. Det er alltid en som mangler. Han jeg kunne dele alt med. Jeg savner det å bestemme hva vi skulle ha til middag, prate om alt og ingenting, pusse tenna samtidig, legge seg sammen, krangle om fjernkontrollen og ha en å være nær. Jeg savner det å kunne få råd om små og store ting, få hyggelige tekstmeldinger i løpet av dagen, og vite at klokken fem da kommer han hjem fra jobb.

Jeg tenker ofte på hva Anders ville sagt, eller gjort i samme situasjon. Gjør jeg det som er riktig? Jeg skulle gitt så mye for å få et svar, men jeg må lære meg å stole på mine egne beslutninger.

Jeg gruer meg til i morgen. Jeg gruer meg til å stå på plassen vår på motsatt side av Parkteateret i bunaden min uten å høre at jeg ser smashing ut. Uten en hånd å holde i. Og uten et lurt smil ved siden av meg, mens barnetoget passerer. Men jeg har bestemt meg for å stå der allikevel. For ingen vi elsker blir borte, og er jeg der, vil du være der også. Jeg savner deg og kommer til å savne deg ekstra mye i morgen. Fine kjæresten min.

Hvorfor kastet jeg bort dyrbar tid ved å leve i fortiden? Dvele, analysere, bære nag. Hvorfor kastet jeg bort dyrbar tid ved å ha tankene vendt mot fremtiden? Strebe, drømme, håpe.

Perspektiv …

Livet, det er her og det er nå. Ikke i går, og ikke i morgen. Lykke er ikke lenger det ultimate langt der borte. Det nærmest uoppnåelige og perfekte.Hvis jeg bare …

Jeg lever. Jeg er her fortsatt. Det finnes ingen bedre måte å hedre de som har gått så altfor tidlig bort på, enn å finne lykke her og nå. Det finnes ikke noe bedre enn å få et bredere perspektiv å ta vare på nuet. Fremtiden er en bonus, fortiden kan man ikke forandre.

Sorg og lykke. Ja det eksisterer.

Jeg er lykkelig over at jeg fikk den tiden jeg gjorde med Anders. Jeg er lykkelig over mitt nye perspektiv på livet. Jeg er lykkelig over de fantastiske menneskene jeg har i livet og all glede og latter jeg deler med de. Jeg er heldig som lever. Jeg har fortsatt mulighet til å utvikle meg selv, finne ut hva jeg vil videre og hvem jeg er nå.

Jeg tenker på alle de som ikke har den muligheten lenger. Hva de ville gitt for det samme.

Så lev livet for hva det er i dag. Man finner lykke i de minste ting ,bare man åpner øynene å ser seg rundt.

Noen ganger trenger vi alle en pause fra tanker, vonde følelser og tårer. I løpet av mine fire måneder i dette sorgkaoset har jeg funnet meg noen teknikker som gjør at jeg kan sette det hele på pause når jeg måtte trenge det. Det er ikke alltid man har overskudd etter en lang dag på jobb, eller en natt med lite søvn. Gjennom prøving og feiling finner man teknikker som gjør at man kan fokusere helt på noe annet ,og få et lite pusterom. Derfor tenker jeg at jeg fremover skal dele hva som fungerer for meg. Jeg kommer også til å dele hva jeg gjør for å utfordrer meg selv, slik som med dette innlegget om Høydeterapi. Og måter jeg bearbeider sorgen på.

Når jeg trenger et avbrekk så finner jeg ro i aktiviteter der jeg må konsentrere meg om detaljer. Derfor har jeg startet å tegne som sikkert mange andre også har, men av ulik årsak. Når jeg tegner så blir jeg så dypt konsentrert om å holde meg innenfor disse strekene at jeg kobler ut alt annet. Selv bruker jeg boken Den hemmelige hagen av Johanna Basford.

Jeg forsvinner inn i en verden som bare er laget av svarte streker, der jeg selv skal gi bildet liv med farger.

Om du ikke liker å tegne kan man brodere, strikke, hekle eller noe annet som krever litt konsentrasjon.

Når tankene og de vonde følelsene først er der og jeg ikke klarer å legge de fra meg så skriver jeg så tastaturet virkelig får gjenomgå. Min private sorgdagbok har for lengst vokst ut av papirutgaven og selv om jeg ikke skriver like ofte lenger har dette blitt et viktig verktøy for meg. Her kan jeg være hundre prosent ærlig og uten filter. Jeg bryr meg lite om setningsoppbygging, punktsetting og skrivefeil. Jeg lar bare ordene komme og tårene spruter som regel samtidig. Når jeg er ferdig føler jeg meg mye lettere. Det er også godt å kunne lese tilbake i tid, slik at jeg kan se hvor langt jeg har kommet siden starten.