Puslespillet

110 dager har det blitt, og jeg pusler fortsatt sammen bitene av livet mitt. Noen ganger finner jeg bitene raskt, mens andre lar vente på seg. Det er vanskelig når man ikke har sett motivet. Det er vanskelig å se for seg fremtiden uten Anders.

Jeg har hatt to uker som har vært ganske så normale og travle. Jeg har startet i ny jobb, jeg har vært på camp refugee med konfirmantene, og hatt mye å holde på med. Jeg merker hardkjøret på kroppen. Når kvelden kommer og jeg er sliten etter en lang dag så starter hukommelsen å svikte igjen, og det er til og med vanskelig å finne riktige ord. De forsvinner bare.

Det er godt å komme seg litt tilbake til det normale, men det koster også mye. Jeg bruker utrolig mye energi på å ikke glemme det jeg skal gjøre. Lister henger overalt. Sorgen har stått litt stille. Det har vært veldig merkelig. Det har gjort meg litt engstelig. Jeg har vært redd for at jeg skulle glemme alt, redd for å glemme Anders.

Jeg har innsett nå at selv om hjernen kanskje tenker mye på andre ting om dagen, så bærer jeg sorgen med meg, selv om jeg ikke alltid er like oppmerksom på det. Den har blitt en del av meg nå. Formet meg som menneske.

Jeg savner Anders utrolig mye. Jeg skulle så inderlig ønske han var her sammen med meg. Jeg skulle så gjerne hatt en god, varm klem på bursdagen min. Sett det fine smilet hans når jeg fortalte at jeg hadde fått meg jobb og hatt en å sove sammen med på natten. Jeg vet jeg aldri vil få det jeg ønsker meg, men jeg klarer ikke la være å tenke på hvordan det ville vært om han fortsatt var her nå.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s