Det å le og ha humor i hverdagen er livsviktig for meg. Selv med dyp sorg har latter, tull og tøys vært et kjærkommet avbrekk fra tårer og fortvilelse. Det er sikkert mange som tenker at man ikke skal le eller vise tegn til glede når man sørger. Det henger vel litt igjen at man før i tiden helst skulle sørge bak lukkede dører.

Jeg tenker det kjenner man best på selv, og igjennom erfaringer og tid, så vil man finne ut hva som fungerer. Igjennom prøving og feiling. Akkurat som med livet ellers.

Det finnes mange likhetstrekk mellom mennesker som sørger som man kan kjenne seg igjen i, men så gjør man forskjellige ting med situasjonen man er i ut ifra hva som fungerer og ikke. Det viktige for de som står utenfor er vel det å la det være rom for begge deler. Sorg og glede. De rundt kan hjelpe ved å ikke tenke at det er en bestemt fasit, og vi som sørger kan være flinke til å fortelle om hva som fungerer for oss.

Jeg er heldig fordi jeg har mennesker rundt meg som ser meg. Det er lov å ha en dårlig dag. Det er lov å klage, gråte og være fortvilet, men det er også lov å snakke om annet. Og det er så deilig. Når man står oppe i en situasjon som er så alvorlig, når alt rundt er trist og svart, kan jeg ikke tenke meg en bedre form for terapi enn det å le av dårlige comebacks, sarkasme, vitser eller deltakerne på Paradise hotel.