Latter som medisin

Det å le og ha humor i hverdagen er livsviktig for meg. Selv med dyp sorg har latter, tull og tøys vært et kjærkommet avbrekk fra tårer og fortvilelse. Det er sikkert mange som tenker at man ikke skal le eller vise tegn til glede når man sørger. Det henger vel litt igjen at man før i tiden helst skulle sørge bak lukkede dører.

Jeg tenker det kjenner man best på selv, og igjennom erfaringer og tid, så vil man finne ut hva som fungerer. Igjennom prøving og feiling. Akkurat som med livet ellers.

Det finnes mange likhetstrekk mellom mennesker som sørger som man kan kjenne seg igjen i, men så gjør man forskjellige ting med situasjonen man er i ut ifra hva som fungerer og ikke. Det viktige for de som står utenfor er vel det å la det være rom for begge deler. Sorg og glede. De rundt kan hjelpe ved å ikke tenke at det er en bestemt fasit, og vi som sørger kan være flinke til å fortelle om hva som fungerer for oss.

Jeg er heldig fordi jeg har mennesker rundt meg som ser meg. Det er lov å ha en dårlig dag. Det er lov å klage, gråte og være fortvilet, men det er også lov å snakke om annet. Og det er så deilig. Når man står oppe i en situasjon som er så alvorlig, når alt rundt er trist og svart, kan jeg ikke tenke meg en bedre form for terapi enn det å le av dårlige comebacks, sarkasme, vitser eller deltakerne på Paradise hotel.

Reklamer

En kommentar om “Latter som medisin

  1. Hei igjen. Jeg har kommentert på bloggen din et par ganger tidligere. Det var i går 4 uker siden samboeren min og mitt livs kjærlighet døde fra meg. Det føles så uvirkelig. Jeg vil bare våkne opp fra dette marerittet! Men jeg også ler av dårlige vitser, deltakere på PH og ler med gode venner. det verste er når jeg er alene. Men jeg TRENGER det også innimellom. bare gråte alene. Jeg sliter sånn med hukommelse, forvirring, og at jeg tror jeg kan finne han overalt. jeg leter etter han. Tror at han er jo sikkert på sykehuset, eller hjemme, eller hos svigers osv. I dag har jeg en dårlig dag igjen. Det kjennes ut som jeg holder på å bli gal:( Men så kom jeg på bloggen din igjen og klikka meg hit for å lese. Takk igjen for at du skriver denne bloggen. du har all min medfølelse. og det at vi går igjennom akkurat det samme er hjerteskjærende, men også godt å vite at jeg ikke er alene om det. Jeg har også en fantastisk familie, svigerfamilie og vennegjeng som støtter meg hele tiden 24/7. Hva skulle jeg gjort uten dem? det aner jeg virkelig ikke..
    God klem til deg, fra ei »søster» i samme sorg..

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s