Foran et fint tre på øya du elsket. Buskene bak deg har fått grønne knopper. Korset er nå borte, steinen din har kommet. Den som er så lik deg og din smak. Enkel, fin, grå og svart. Bølgete, høyreist og vakker. Signaturen din, et hjerte. Husker du? Du kalte meg hjertet ditt, og jeg ditt? Ordene høyt elsket, dypt savnet og for alltid i våre hjerter. Ingenting føles mer rett, og ingenting føles mer feil. Nå er det så virkelig. Det er her du skal bo. Du kommer ikke tilbake.

Tomt, men allikevel godt at du har fått det så fint.

Elsker deg

Det har om et par dager gått fire måneder siden Anders døde. Det har vært fire lange måneder. De føles ut som flere år når man har opplevd så mye på kort tid. Alle følelser man har kommer opp, de helt primære behovene har blitt røsket vekk, og man sitter igjen uten noe.

Prosessen med å bygge opp livet mitt har startet og jeg har tenkt mye i det siste på dere som er der ute nå og føler dere like maktesløs som det jeg gjorde for kort tid siden. Derfor tenkte jeg å skrive litt om de tingene som faktisk har forandret seg til det bedre. Noe som kan gi håp for dere som bare ser svart og har det jævlig.

1. Søvnen er nå så å si normal igjen, jippi!
2. Det at jeg har fått meg jobb og kommet meg tilbake til rutiner og et normalt liv har gitt meg veldig mye. Jeg har fått tilbake en hverdag, der jeg kan bruke tiden min på helt vanlige ting, og være sliten fordi jeg har vært på jobb og ikke fordi jeg har brukt hele dagen på å være lei meg.
3. Jeg har fortsatt sørgehjerne, men i mindre grad enn før. Lappene begynner å minske noe
4. Jeg ler mer enn det jeg gjorde, og jeg gråter mindre
5. Jeg kan se en fremtid, selv om den ikke er her helt enda
6. Jeg kan glede meg over ting som skal skje fremover uten å ha kronisk dårlig samvittighet
7. Det praktiske med tanke på økonomi o.l. begynner å falle på plass

Når dette er sagt, så vil jeg påpeke at jeg på ingen måte er ferdig med min sorg. Jeg har det fortsatt vondt, og savner Anders utrolig mye, men jeg har lært meg å leve med sorgen på en bedre måte enn før. Jeg klarer til en viss grad å slå av det verste når jeg trenger å konsentrere meg om jobb og viktige ting, og heller ta det når jeg kommer hjem. Jeg syns forandringene har vært veldig positive. De har kommet gradvis hele veien, og det vil det nok fortsette å gjøre. Jeg håper dette når ut til deg som trenger å lese nettopp dette. Jeg rynket selv på nesen av kommentarer som «det blir bedre» For det høres så fjernt og uvirkelig ut. Men vi beveger oss alltid fremover, vi blir sterkere, klokere og får en bedre forståelse av oss selv som menneske med tiden. Sorgen vil alltid være der. Det må man bare akseptere. Finn ut hva som fungerer for deg, så vil du også sakte men sikkert finne små lyspunkt ved tilværelsen igjen.

Denne bloggen har blitt viktig for meg. Den har gjort så jeg har nådd ut til mange andre i samme situasjon. Vit at jeg setter utrolig stor pris på alle rørende mailer, kommentarer og innlegg på Facebook. Jeg prøver å svare alle så fort jeg har anledning.

Og du! Jeg heier på deg fremdeles!

110 dager har det blitt, og jeg pusler fortsatt sammen bitene av livet mitt. Noen ganger finner jeg bitene raskt, mens andre lar vente på seg. Det er vanskelig når man ikke har sett motivet. Det er vanskelig å se for seg fremtiden uten Anders.

Jeg har hatt to uker som har vært ganske så normale og travle. Jeg har startet i ny jobb, jeg har vært på camp refugee med konfirmantene, og hatt mye å holde på med. Jeg merker hardkjøret på kroppen. Når kvelden kommer og jeg er sliten etter en lang dag så starter hukommelsen å svikte igjen, og det er til og med vanskelig å finne riktige ord. De forsvinner bare.

Det er godt å komme seg litt tilbake til det normale, men det koster også mye. Jeg bruker utrolig mye energi på å ikke glemme det jeg skal gjøre. Lister henger overalt. Sorgen har stått litt stille. Det har vært veldig merkelig. Det har gjort meg litt engstelig. Jeg har vært redd for at jeg skulle glemme alt, redd for å glemme Anders.

Jeg har innsett nå at selv om hjernen kanskje tenker mye på andre ting om dagen, så bærer jeg sorgen med meg, selv om jeg ikke alltid er like oppmerksom på det. Den har blitt en del av meg nå. Formet meg som menneske.

Jeg savner Anders utrolig mye. Jeg skulle så inderlig ønske han var her sammen med meg. Jeg skulle så gjerne hatt en god, varm klem på bursdagen min. Sett det fine smilet hans når jeg fortalte at jeg hadde fått meg jobb og hatt en å sove sammen med på natten. Jeg vet jeg aldri vil få det jeg ønsker meg, men jeg klarer ikke la være å tenke på hvordan det ville vært om han fortsatt var her nå.

Livet tar ofte uventede retninger. Nå har igjen livet mitt brått blitt forandret. Fra tanker om hvor lenge det skal gå før jeg klarer og få meg jobb, og når er jeg egentlig klar, til å sende søknad, sitte i intervju og starte i ny jobb på tre dager.

Jeg har nå hatt to arbeidsdager som tannhelsesekretær. Det er absolutt utfordrende å være tilbake i arbeidslivet, men jeg merker at jeg utrolig nok fungerer veldig greit tross alt jeg har vært igjennom. Det kunne jeg aldri ha forestilt meg på forhånd. Det er som jeg slår på en bryter når jeg går inn døra og har full fokus på det jeg skal utføre. Det er veldig deilig, og det er veldig positivt for min del og livet mitt videre. Jeg er utrolig stolt av meg selv som har takket ja, og tatt en utfordring på strak arm. Tidligere hadde jeg kanskje vært mer avventende, men tap og sorg har gjort noe med meg som menneske.

Jeg fylte 29 år i går. Jeg har brukt hele april på å grue meg til denne dagen og tenkte jeg skulle låse meg inn i et mørkt rom å la dagen passere i stillhet. Jeg kunne ikke forestille meg hvordan denne dagen ville se ut uten Anders, og så egentlig ikke vitsen. Dagen ble brukt på jobb, og jeg fikk det hele på avstand sett bort i fra mange hyggelige meldinger på Facebook og telefonen.

Jeg avsluttet kvelden med et kakestykke med en av mine beste venner og vips så var jeg 29 år og 1 dag gammel. Jeg er lettet over at jeg hadde annet å tenke på.

I går var jeg i en klatrepark sammen med flere gode venner for å feire min flotte venninne Elins 30-års dag. Etter hemmeligheter og planlegging i mange uker var bursdagen endelig her, og temaet for første del av feiringer var å utfordre seg selv. Derfor var vi i Våler aktivitetspark og skulle opp i trærne for å klatre oss igjennom mange ulike utfordringer.

For meg ble dette mer enn bare lek og moro, det ble terapi. Klatringen kan sammenlignes med sorgen. Du skal opp i det ukjente. Du skal ta deg forbi hindre du nærmest tror er umulige, men med små skritt, tålmodighet og en klype ureddhet så kommer man frem til neste post. For en utrolig mestringsfølelse. Det er godt å kjenne på at man lever og ikke bare lever i en sorgboble. Jeg har blitt tøffere. Jeg har lært å pushe meg selv mer enn det jeg har gjort før, og jeg gir ikke så lett opp lenger.

I dag er jeg fryktelig sliten. Det koster mye å være aktiv en hel dag, men det var absolutt verdt det!

Jeg skal fortsette å utfordre meg selv, jeg skal gjøre ting som får meg til å føle meg levende, som gjør at jeg mestrer og vokser. Det blir viktig fremover på veien videre.

Det å le og ha humor i hverdagen er livsviktig for meg. Selv med dyp sorg har latter, tull og tøys vært et kjærkommet avbrekk fra tårer og fortvilelse. Det er sikkert mange som tenker at man ikke skal le eller vise tegn til glede når man sørger. Det henger vel litt igjen at man før i tiden helst skulle sørge bak lukkede dører.

Jeg tenker det kjenner man best på selv, og igjennom erfaringer og tid, så vil man finne ut hva som fungerer. Igjennom prøving og feiling. Akkurat som med livet ellers.

Det finnes mange likhetstrekk mellom mennesker som sørger som man kan kjenne seg igjen i, men så gjør man forskjellige ting med situasjonen man er i ut ifra hva som fungerer og ikke. Det viktige for de som står utenfor er vel det å la det være rom for begge deler. Sorg og glede. De rundt kan hjelpe ved å ikke tenke at det er en bestemt fasit, og vi som sørger kan være flinke til å fortelle om hva som fungerer for oss.

Jeg er heldig fordi jeg har mennesker rundt meg som ser meg. Det er lov å ha en dårlig dag. Det er lov å klage, gråte og være fortvilet, men det er også lov å snakke om annet. Og det er så deilig. Når man står oppe i en situasjon som er så alvorlig, når alt rundt er trist og svart, kan jeg ikke tenke meg en bedre form for terapi enn det å le av dårlige comebacks, sarkasme, vitser eller deltakerne på Paradise hotel.

Påsken 2015 er over. Og den gikk som forventet. Opp og ned, som alt annet.

Dagene har vært lange og jeg har brukt mye tid til å tenke. Det har blitt tanker om fremtiden. Tanker om Anders, og alle minnene som strømmer inn igjen. Noen dager har vært beksvarte, mens andre har vært etterlengtede normale dager sammen med venner og familie med god mat og påskegodt.

Jeg klarte også å gjennomføre min første spillekveld her i påsken. Vi var 8 stykker, og hadde det veldig hyggelig. Det var en liten seier fordi jeg elsker å arrangere sammenkomster og hadde ofte det sammen med Anders. Det er godt å se at jeg fortsatt har vertinne egenskapene i meg, og at jeg kan legge bort sorgen for et par timer.

En annen ting som har skjedd meg siden sist er at jeg sover ekstremt mye. Jeg er nærmest i dvale, en vandrende zombie. Jeg kan sove opp til 20 timer i døgnet og får aldri nok. Jeg tror kanskje kroppen har reagert på tre måneder uten søvn og konstant kaos og nå bare slår seg av for å ta igjen det tapte. Er det noen der ute som har opplevd det samme?

Jeg håper dere der ute har hatt en grei påske!