Jeg gråter fordi

Jeg gråter fordi jeg savner deg. Jeg gråter fordi jeg aldri skal se deg igjen. Jeg gråter fordi du forsvant fra meg så alt for tidlig. Jeg gråter fordi du ikke er her med meg og jeg gråter fordi jeg føler meg så alene selv om jeg har mange rundt meg. Jeg gråter fordi jeg føler meg så hjelpeløs. Jeg gråter fordi jeg må snakke med deg uten å få svar, jeg vil aldri mer få gode råd eller oppmuntring, vi vil aldri tulle og tøyse eller le sammen igjen.  Jeg gråter for alt som har vært og alt vi ikke får oppleve sammen. Jeg gråter fordi jeg gråter. Jeg gråter fordi all den kjærligheten jeg har til deg ikke lenger har noe hjem. Jeg gråter fordi jeg elsker deg.

Sorgen er kjærlighetens pris. Du er verdt hver tåre og alle som kommer.

Håp

Det er ikke alle historier som har en lykkelig slutt. Selv om de aller fleste drømmer om det perfekte liv med «så levde de lykkelig alle sine dager» så er vi mennesker sårbare med vår dødelighet. Det er ikke langt mellom liv og død. «Det skjer ikke oss, det skjer bare med andre.» Det er nok ingen som ønsker seg et liv fult av sorg og fortvilelse, men allikevel så blir mennesker syke, ulykker skjer og noen dør.

Når det forferdelig hender og man finner seg selv i en tilværelse full av sorg, redsler og maktesløshet, så innser man hvor skjørt livet vårt er, men hvordan skal man klare å få noe ut av det livet man har når man har mistet det umistelige?

Det jeg savner utenom det opplagte som er kjæresten min. Er nettopp savnet etter en normal hverdag. En jobb å gå til. En annen tilstand som ikke er preget av sorg og lengsel. En hverdag som kan brukes til helt dagligdagse ting som vi ofte tar for gitt. Som å være sammen med venner uten å prate om det som bare er trist, som å ikke gråte hver eneste dag og det å gå i butikken uten å få klump i halsen og rett og slett det å bare fungere som normalt.

Jeg vet jeg har mer å gi i dette livet. Jeg har mål og drømmer jeg skal oppnå. Jeg har håp! Et håp for fremtiden. Jeg har mye jeg skal utrette, på både min og anders vegne og jeg kommer ikke til å  gi meg.

Jeg vet ikke hvordan, men jeg vet jeg skal klare det.

Mars

Kalenderen viser mars. Enda en ny måned uten Anders som nå har vært borte i over 60 dager.

Verden går sin vante gang, menneskene der ute fortsetter livene sine som de alltid har gjort, mens jeg fortsatt sitter fast i 2014. Allikevel så er det små skritt i riktig retning, som jeg må lære meg å sette pris på og ta med meg på veien videre. Selv om det er veldig tøft for tiden så har søvnen forandret seg. Fra og ikke få sove, sover jeg nå igjennom natten. Jeg klarer å se at fremtiden der ute kan bli lys selv om jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg dit.

Jeg har gode mennesker rundt meg som tar vare på meg. Jeg har Harley som får meg ut av leiligheten hver eneste dag. Jeg er fortsatt meg selv, et sted der inne. Jeg er sterk, jeg kjemper for hverdagene, jeg gir ikke opp selv når alt er svart. Til helgen skal jeg på min første tur. Jeg skal til Kristiansand og få kvalitetstid sammen med mine to søstre. Jeg tror dette kan bli veldig bra for meg, men jeg gleder meg forsiktig. Etter vinterferie i to uker starter også konfirmasjonsundervisningen opp igjen, det er en liten pause fra virkeligheten.

Jeg håper jeg etter en stund kan få brukt utdannelsen min til noe, og at jeg kommer meg ut i arbeidslivet igjen. Jeg var jo som sagt tidligere ferdig utdannet i desember. Jeg håper jeg får meg en jobb når jeg er klar, men det er et presset arbeidsmarked og mange kvalifiserte som søker.