Jeg stirrer på bildet ditt som er plassert på tv-benken vår. Du smiler fra øre til øre. Du er så kjekk der du sitter på restauranten i Malaga der vi ferierte sist sommer. Vi ønsket oss tilbake denne sommeren, men du er ikke lenger. Det er vanskelig å forstå hvordan et så levende og vakkert menneske som du var, bare ble borte. Som et knips med to fingre. Det skal ikke være mulig at en hel verden basert rundt et individ skal bare rase sammen og ta slutt på den måten.
I dag er det tre måneder siden Anders døde. Det markerer kanskje et skille på mange måter. Tre måneder for meg er lenge uten kjæresten min, samtidig som jeg er overrasket over at det ikke er lenger. Når man bruker all sin tid på å sørge, så går dagene litt i hverandre og man tenker lite på annet, det er kanskje ikke så rart at det føles ut som en evighet da.
Det er påske. Jeg har blitt advart om at høytider kan være ekstra vanskelige og jeg merker allerede nå at det er noe i det de sier. Jeg vet ikke om det er fordi vi har nå kommer over tre måneder eller fordi det er bare neste fase som møter meg, men jeg ser for meg Anders hele tiden. Minner dukker opp konstant. Det virker som hodet tillater at alt kommer tilbake igjen. Selv om det kanskje er et positivt tegn så er det samtidig utrolig vondt.
Målet blir å komme seg igjennom høytiden, skape noen gode minner med familie og venner.
Ønsker dere alle en god påske!
sorgdagboken 
Hei kjære deg, føler med deg i sorgen! Jeg mistet min pappa for 9 måneder siden, til kreft. sorgen er en vanskelig fase, den er helt forferdelig når den bølger innover! Skulle gjerne hatt noen som sa til meg at du kommer til å bli bedre ting går bedre etter hvert, men sorgen er så forskjellig fra person til person! Send meg gjerne en Mail om du vill ha noen å prate med gjennom dette, det kan være godt å prata med noen utenom familie og venner, om sorgen og alt rundt 🙂 varme klemmer til deg!
LikerLiker
Tusen takk ❤
LikerLiker
Hei du! ☺
Jeg fant bloggen din via link hos kreftforeningen. Jeg jobber som frivillig der. Jeg vil bare si TAKK! Takk for at du deler, og for at du snakker så åpent om sorgen, det er så viktig. Jeg har lest en del på bloggen din nå, og det er som å lese mine egne tanker. Det er godt å vite at flere tenker det samme, og at flere har lignende spørsmål som meg. Hvorfor? Hvordan blir livet? Blir man noen gang den samme (eller vil man bli den samme)?
Selv mistet jeg min beste venninne i august. Utenom mannen min var hun den som kjente meg best. Hun var alltid der. Vi delte alt. Alt var så naturlig med henne. Ingen dager var kjedelige, og hun hadde en fantastisk evne til å lyse opp selv den kjipeste dag. Hun var så glad i livet. I motsetning til deg og samboeren din, visste jeg at jeg kom til å miste henne, før eller siden, men ikke akkurat nå. Hun var alvorlig syk av kreft. Ble også bare 27 år, som din samboer, og etterlot seg en liten sønn på 1 1/2 år. Det er vanskelig å forstå seg på dette livet.
Vil gjerne ha kontakt, om du vil! ☺
*Klem*
LikerLiker
De sier at det første året er vanskeligst.. Da skal du igjennom alle «førstegangene».. Første jul, påske, bursdag, dødsdag ( jeg gruer meg). Jeg har vært igjennom den første julehøytiden uten min kjære. Ufattelig vondt… Alle mine tanker dreier seg om han, hva vi kunne ha hatt, alle planene vi hadde.. Samtidig så blir du veldig liten og fryktelig ensom med sorgen din. Som en annen her på siden sa: sorgen er så ulik, og den er vanskelig å forstå for andre. Samtidig så kan en heller ikke si at en sorgprosessen er feil – den er bare annerledes. Ta gjerne kontakt hvis du vil. Å snakke tror jeg er det viktigste uansett. Stå på – jeg heier på deg💜 selv om vi sliter og har det vondt, så kommer det gode dager ethvert -for både deg og meg. Stor klem😊
LikerLiker