Et spørsmål jeg får ofte, men som er vanskelig å svare på.
Jeg smiler, jeg ler, jeg gjør koselige ting med mennesker som betyr mye for meg. Jeg kan prate åpent om hva som har skjedd meg og dele av mine erfaringer her på bloggen. På den andre siden kan jeg sitte apatisk i sofaen, stirre ut i luften eller ligge på gulvet i fosterstilling hjemme. Tårene kan trille ukontrollert og savnet kan ta helt over.
Det er ikke et fast mønster på sorg. Jeg gjør det jeg trenger for å overleve. Det å le, det å ta en tur på cafe eller være sammen med venner har blitt livsviktig for meg. Uten dette hadde det bare vært sorg, og det hadde blitt altfor vanskelig å bære. Det føles ofte som jeg sitter fastspent i en karusell som ikke vil stoppe. Det kommer høye topper, bratte nedoverbakker og kronglete svinger, alt i løpet av en dag. Det er ikke en nødstopp man kan trykke på som gjør at alt bremser. Det er ikke noe jeg kan kontrollere.
Det svaret jeg gir for å holde meg kortfattet er, det går opp og ned. Over har du den fulle sannheten. Den er ikke spesielt vakker, men det er sånn det er.
sorgdagboken 
Jag önskar dig krafter, kram Pauliina
LikerLiker
Tusen takk:)
LikerLiker
du er sterk<3
Du setter ord på følelsene dine,det klarte ikke jeg da jeg opplevde det samme som deg.
Det er viktig å ha noen å snakke om det med.
Lykke til videre,og husk at det blir lettere etter en stund<3
Hilsen ei som ble enke 23 år gammel.
LikerLiker
Takk for fine ord! 🙂
LikerLiker
Da jeg sto i samme situasjon som deg, slet jeg også med det spørsmålet. Normalt sett sier man jo nesten automatisk at det går bra, men det gjorde det jo slettes ikke alltid, så hva skulle jeg svare uten å «tvinge» dem til å fortsette på det temaet de fleste kviet seg litt for å inn på? Løsningen min ble å svare at «jeg har hodet opp og beina ned, det bør vel være en grei begynnelse?» Det lettet ofte litt på spenningen ihvertfall, alt fløt litt lettere da som regel 🙂 Sender deg all min styrke i denne tiden, vet så alt for godt hvordan du har det så skulle ønske jeg kunne gitt deg noen oppskrift, men fant den ikke jeg heller.. God Klem
LikerLiker
Det skal jeg huske. Det var et flott svar:) Tusen takk!
LikerLiker
Jeg lest et sted at en bør se på hvordan barn sørger. De går inn og ut av sorgen; ler og leker i det ene øyeblikket, for så å gråte ustoppelig i det andre. Jeg kan ikke forestille meg hvordan du har det nå, men du virker som ei sterk jente som tar sorgen inn over seg og det vil styrke deg på sikt. Store klemmer din vei 🙂
LikerLiker
Tusen takk:)
LikerLiker
kjære Christina. I august døde kjæresten min brått… Et massivt hjerteinfarkt tok han fra meg – 57 år gammel. Livet vårt sammen ble 6 år, mens det skulle vare livet ut.. Sorgen og savnet er så ufattelig og den som ikke har vært der, opplevd dette vet ikke hva dette dreier seg om. Den dårlige samvittigheten tærer på meg – burde jeg ha sett noe?? Burde jeg ha sett tegn? Hvordan kunne jeg unngå å se at han var dårlig og redd?? Han ville alltid verne meg – men at det kjæreste jeg hadde skulle være redd er ufattelig vondt. Jeg snakker med han hver eneste dag og jeg prøver å leve livet slik jeg vet han ville ha ønsket.. Som et sterkt og oppegående menneske. Retningen på livet mitt er det bare en som kan bestemme -meg selv. Jeg savner han og sorgen er uendelig stor. Men jeg plukker meg selv opp igjen og prøver å leve hver eneste dag. Hvordan går det? Blir besvart med – jeg er her, resten tar jeg etterhvert?? Pass på deg selv. Fortsett å skrive. Det er så viktig for oss som har opplevd det samme. Kjæresten min vil alltid være hos meg. De gode minnene vil etterhvert ta overhånd – håper jeg.
LikerLiker
Jeg kjenner meg veldig igjen det du tenker. Tusen takk for kommentar:)
LikerLiker
For 10 år siden mistet jeg min eneste søster og hennes datter i en tragisk ulykke. Jeg kjenner igjen mange av de følelsene du skriver. For min del fikk jeg barn midt i sorgprosessen, noe som førte til at jeg ikke fikk gått gjennom sorgen og fikk det «slengt i trynet» 4 år senere. Da måtte jeg begynne på nytt. Det du skriver om karusellen kjenner jeg meg godt igjen i. Nå har jeg sittet litt lengre enn deg på denne karusellen, men jeg har innsett at karusellturen varer resten av livet. Forskjellen etter hvert som tiden går er at toppene blir mindre, nedoverbakkene blir slakkere og svingene blir rettere. Andre mennesker kommer oppi vogna og hjelper deg videre på turen. Og så er det viktig å kjenne på sorgen av og til uten å dyrke den. Kunne ligge i fosterstilling og strigråte, se på bilder og bli skikkelig lei seg. Men ikke tillate seg selv å drukne i sorgen. Det høres ut som du har funnet en god balanse, tross av at det ikke er lenge siden tapet ditt. Tiden leger ikke alle sår. De blir bare litt mindre vonde med tiden. Ønsker deg alt godt videre i livet!
LikerLiker
Tusen takk!
LikerLiker
Du er sterk og sammen er vi flere, jeg mistet min folovede 3 februar. Kjenner meg godt igjen i hva du skriver! ❤
LikerLiker
Tusen takk! Føler med deg ❤
LikerLiker
Kjenner meg igjen av mye du har skrevet, min mann gikk på jobb for drøye 4 år siden og kom aldri tilbake. Det var et rutineoppdrag som endte med tragedie. Min trøst oppi dette var mine to barn, men slet og lenge med tunge og ubesvarte spørsmål. Opplevde ofte at folk lurte på om det gikk bra, men det var nok bare deres måte å være medmennesker på. Ble selv anbefalt innsovingstabletter men slutt med en gang jeg skjønte at de jeg hadde fått fikk jeg abstinser av. Husker ennå hvor sliten jeg var i begynnelsen, og at det å bade ungene måtte skrives opp for å huske. Maten smakte papp i mange måneder og kg raste av. Det tok meg 2.5 år før den verste sorgen var over, nå sitter jeg igjen med mange gode minner…
LikerLiker
❤
LikerLiker