Jeg har hatt en utrolig fin helg i Kristiansand, med verdens beste lillesøstre og svigerbror. Et lite avbrekk fra sorg og kaos. Et tegn på at man fortsatt kan klare å være seg selv innimellom i en krise. Det gjør godt å vite at det ble en vellykket tur, og at jeg trygt kan bevege meg utenfor hiet mitt i fremtiden også. Det er godt å se at man kan le, tulle og være storesøster uten å ty til tårer.

Jeg må innrømme at det også var perioder der klumpen var større enn andre. Jeg så stadig på telefonen av gammel vane. Jeg ventet på tekstmeldingene fra Anders. De som alltid tikket inn så fort vi var fra hverandre med kjærlighetserklæringer og uttrykk for savn. Det er tungt med slike påminnelser, men jeg har noen lillesøstre som vet hvordan de skal få meg til å le igjen.

Det er mange inntrykk som nå skal bearbeides etter en fin tur. Det er godt å komme hjem til det trygge og gode der kjærligheten sitter i veggene, samtidig som jeg skulle ønske vi kunne være der lenger. I morgen er det er ny uke, med nye utfordringer. Jeg håper på flere løsninger denne uken, og at jeg kommer et steg nærmere et svar på ubesvarte spørsmål.