Det er ikke alle historier som har en lykkelig slutt. Selv om de aller fleste drømmer om det perfekte liv med «så levde de lykkelig alle sine dager» så er vi mennesker sårbare med vår dødelighet. Det er ikke langt mellom liv og død. «Det skjer ikke oss, det skjer bare med andre.» Det er nok ingen som ønsker seg et liv fult av sorg og fortvilelse, men allikevel så blir mennesker syke, ulykker skjer og noen dør.

Når det forferdelig hender og man finner seg selv i en tilværelse full av sorg, redsler og maktesløshet, så innser man hvor skjørt livet vårt er, men hvordan skal man klare å få noe ut av det livet man har når man har mistet det umistelige?

Det jeg savner utenom det opplagte som er kjæresten min. Er nettopp savnet etter en normal hverdag. En jobb å gå til. En annen tilstand som ikke er preget av sorg og lengsel. En hverdag som kan brukes til helt dagligdagse ting som vi ofte tar for gitt. Som å være sammen med venner uten å prate om det som bare er trist, som å ikke gråte hver eneste dag og det å gå i butikken uten å få klump i halsen og rett og slett det å bare fungere som normalt.

Jeg vet jeg har mer å gi i dette livet. Jeg har mål og drømmer jeg skal oppnå. Jeg har håp! Et håp for fremtiden. Jeg har mye jeg skal utrette, på både min og anders vegne og jeg kommer ikke til å  gi meg.

Jeg vet ikke hvordan, men jeg vet jeg skal klare det.