Kalenderen viser mars. Enda en ny måned uten Anders som nå har vært borte i over 60 dager.

Verden går sin vante gang, menneskene der ute fortsetter livene sine som de alltid har gjort, mens jeg fortsatt sitter fast i 2014. Allikevel så er det små skritt i riktig retning, som jeg må lære meg å sette pris på og ta med meg på veien videre. Selv om det er veldig tøft for tiden så har søvnen forandret seg. Fra og ikke få sove, sover jeg nå igjennom natten. Jeg klarer å se at fremtiden der ute kan bli lys selv om jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg dit.

Jeg har gode mennesker rundt meg som tar vare på meg. Jeg har Harley som får meg ut av leiligheten hver eneste dag. Jeg er fortsatt meg selv, et sted der inne. Jeg er sterk, jeg kjemper for hverdagene, jeg gir ikke opp selv når alt er svart. Til helgen skal jeg på min første tur. Jeg skal til Kristiansand og få kvalitetstid sammen med mine to søstre. Jeg tror dette kan bli veldig bra for meg, men jeg gleder meg forsiktig. Etter vinterferie i to uker starter også konfirmasjonsundervisningen opp igjen, det er en liten pause fra virkeligheten.

Jeg håper jeg etter en stund kan få brukt utdannelsen min til noe, og at jeg kommer meg ut i arbeidslivet igjen. Jeg var jo som sagt tidligere ferdig utdannet i desember. Jeg håper jeg får meg en jobb når jeg er klar, men det er et presset arbeidsmarked og mange kvalifiserte som søker.