Jeg stirrer på bildet ditt som er plassert på tv-benken vår. Du smiler fra øre til øre. Du er så kjekk der du sitter på restauranten i Malaga der vi ferierte sist sommer. Vi ønsket oss tilbake denne sommeren, men du er ikke lenger. Det er vanskelig å forstå hvordan et så levende og vakkert menneske som du var, bare ble borte. Som et knips med to fingre. Det skal ikke være mulig at en hel verden basert rundt et individ skal bare rase sammen og ta slutt på den måten.

I dag er det tre måneder siden Anders døde. Det markerer kanskje et skille på mange måter. Tre måneder for meg er lenge uten kjæresten min, samtidig som jeg er overrasket over at det ikke er lenger. Når man bruker all sin tid på å sørge, så går dagene litt i hverandre og man tenker lite på annet, det er kanskje ikke så rart at det føles ut som en evighet da.

Det er påske. Jeg har blitt advart om at høytider kan være ekstra vanskelige og jeg merker allerede nå at det er noe i det de sier. Jeg vet ikke om det er fordi vi har nå kommer over tre måneder eller fordi det er bare neste fase som møter meg, men jeg ser for meg Anders hele tiden. Minner dukker opp konstant. Det virker som hodet tillater at alt kommer tilbake igjen. Selv om det kanskje er et positivt tegn så er det samtidig utrolig vondt.

Målet blir å komme seg igjennom høytiden, skape noen gode minner med familie og venner.

Ønsker dere alle en god påske!

Det kryr av dem. Jeg undrer, jeg graver, jeg konspirerer, jeg drøfter.

Sannheten er at det finnes ingen svar på det jeg lurer på. Det er ingen som kan fortelle meg hvorfor kjæresten min måtte dø. Det er ingen som kan finne ut hvorfor en på 27 år, plutselig bare dør av hjertesvikt. Det er ingen som kan svare på hvorfor vi ikke fikk være sammen resten av livet slik vi hadde planlagt. Eller se alle drømmene våre komme i oppfyllelse. Det er ingen som kan fortelle meg hvordan livet mitt vil se ut fremover eller hvordan det ville ha sett ut om han fortsatt var i live. Det er ingen som kan fortelle meg hvor lang tid det vil ta før jeg kommer meg ut i arbeidslivet, hvordan alt det praktiske kommer til å løse seg eller hvor lenge det vil bli før jeg føler meg normal igjen. ( Om det noen gang er mulig.) Det er ingen som vet om andre mennesker noen gang vil se på meg som Christina igjen og ikke bare hun som mistet kjæresten sin. Det er ingen som kan gi meg oppskriften til hva som skal til for å få en forandring i helsevesenet. Det er ingen som kan svare meg på hvorfor noen oppfører seg urettferdige i en slik situasjon. Det er ingen som vet, det er ingen svar å få.

Men jeg spør allikevel. Jeg tenker, jeg drømmer, jeg lurer. Jeg har et behov for noe konkret og ikke bare løse tråder.

Tiden stod plutselig stille. Boblen jeg levde i, sprakk og jeg krasjlandet. Det var ikke lenger noe å jobbe for. Det var fullstendig tomt rundt meg. Alt foregikk i sakte film på utsiden, mens på innsiden gikk tankene og følelsene berserk.

Jeg trodde det verste var over. Lite visste jeg at det var nå alt startet. Hverdagen innhentet alle rundt meg. Jeg stod ovenfor en vegg som jeg skulle starte og klatre opp.

Det er da man trenger gode venner og et støtteapparat rundt seg. Det er da kampen begynner. Savnet tok overhånd og jeg innså hva som hadde skjedd, hva jeg hadde opplevd, hva jeg mistet og aldri ville få tilbake.

Etter at artikkelen med meg ble publisert i Moss avis og i Smaalenene avis har jeg fått mange tilbakemeldinger. Jeg vil si tusen takk for den overveldende responsen fra dere der ute. Jeg er rørt og takknemlig for alle gode ord, lykkønskninger og sterke historier. Jeg hadde et håp da jeg takket ja til å bli intervjuet at det ville nå ut til mennesker i samme situasjon. Gi trøst, hjelp og samhold, og det føler jeg at jeg har oppnådd. Saken har også blitt plukket opp av side2, sol.no og oa.no i ettertid, noe jeg absolutt ikke forventet på forhånd.

Jeg ser nå at valget jeg har tatt med å være så åpen som det jeg har vært, er riktig. Det er et stort behov for å belyse temaet sorg, som ofte ikke blir snakket så høyt om i andre sammenhenger. Det er mange som går igjennom det samme som det jeg nå gjør og sammen er vi sterkere enn alene.

«Delt sorg er halvert sorg, delt glede er dobbel glede»

Hilsen Christina

Et spørsmål jeg får ofte, men som er vanskelig å svare på.

Jeg smiler, jeg ler, jeg gjør koselige ting med mennesker som betyr mye for meg. Jeg kan prate åpent om hva som har skjedd meg og dele av mine erfaringer her på bloggen. På den andre siden kan jeg sitte apatisk i sofaen, stirre ut i luften eller ligge på gulvet i fosterstilling hjemme. Tårene kan trille ukontrollert og savnet kan ta helt over.

Det er ikke et fast mønster på sorg. Jeg gjør det jeg trenger for å overleve. Det å le, det å ta en tur på cafe eller være sammen med venner har blitt livsviktig for meg. Uten dette hadde det bare vært sorg, og det hadde blitt altfor vanskelig å bære. Det føles ofte som jeg sitter fastspent i en karusell som ikke vil stoppe. Det kommer høye topper, bratte nedoverbakker og kronglete svinger, alt i løpet av en dag. Det er ikke en nødstopp man kan trykke på som gjør at alt bremser. Det er ikke noe jeg kan kontrollere.

Det svaret jeg gir for å holde meg kortfattet er, det går opp og ned. Over har du den fulle sannheten. Den er ikke spesielt vakker, men det er sånn det er.

 

De første ordene fra dagboken 1/1-2015

Kjære Anders, kjære kjæresten min.

Hvor er du nå?

Kroppen din befinner seg et sted i Oslo, men du da? Er du her noe mer, eller forsvant du også i går natt? Jeg trenger deg så sårt. Jeg vil ha en klem og føle varmen din rundt meg igjen. Jeg trenger å høre at du elsker meg og jeg trenger deg høre si at dette kommer til å gå bra og at det bare er en veldig vond drøm.

La meg våkne! Jeg vil ikke være en del av denne virkeligheten. Jeg vil ikke være en del av noe uten deg.

På få timer gikk livet vårt fra å være komplett, full av håp og kjærlighet for hverandre og fremtiden til total kaos og ødeleggelse. Alt døde med deg, det fins ikke lenger en mening.

Sorg er en blanding av mange følelser. Det fins forskjellige faser man skal igjennom, men det er ingen fasit på hvilken fase man havner i eller når. Man kan ha en kombinasjon av flere faser samtidig og alle mennesker reagerer forskjellig. Følelser som kan oppstå er urettferdighet, fullstendig kaos, fornektelse, angst og sinne. I tillegg til tap av matlyst, forstyrret søvnmønster, leve i uvisshet for fremtiden og hva som kommer til å skje fremover så sier det seg selv at det er mye å ta innover seg på en gang. Man blir veldig fort sliten og ukonsentrert fordi det foregår så mye på innsiden.

For min del går jeg inn og ut av forskjellige faser. Det ene øyeblikket er jeg nesten ikke i stand til å forstå at dette har skjedd, til at jeg er full av pågangsmot og skal klare dette på en eller annen måte. Jeg sliter med søvn, med å lage meg mat fordi jeg ikke ser vitsen i å lage mat til bare til meg selv. Jeg syns også det er veldig frustrerende at hukommelsen svikter. Jeg har også tenkt at hvis Anders kunne dø så tidlig så kan det også være min tur snart eller noen andre jeg er glad i, og da kommer en angst jeg ikke har kjent tidligere.

Jeg takler hverdagen ved å akseptere at jeg ikke vet hvordan dagene vil bli. Jeg forstår at de ulike reaksjonene jeg får er rettet til denne sorgen og at det ikke er vits i å kjempe imot det som kommer. Det er viktig å forstå at sorg er ikke en sykdom, men en reaksjon på en krise i livet. Det er noe jeg må komme meg igjennom for å bli bedre. Jeg har også funnet meg en del strategier som hjelper meg når hjernen ikke fungerer på samme måte. Det å alltid skrive opp det man skal gjøre har blitt en viktig hjelp for meg, så lenge jeg ikke glemmer å sjekke listen da, hehe.

Det å ha planer med venner eller noe å jobbe for har også blitt veldig viktig. Det å skrive ned tanker i min egen dagbok eller her på bloggen er med på å gi meg et håp om at noen andre der ute ikke føler seg alene og at jeg kan hjelpe noen andre i samme situasjon. Kanskje det kan komme noe godt ut av en forferdelig situasjon.

Det er mange som spør meg om hvordan de skal være en venn for en som har mistet noen nær. Jeg har et inntrykk av at dette er et spørsmål mange sitter inne med, så derfor tenkte jeg at jeg skulle skrive om mine egne opplevelser og det jeg har satt pris på.

Jeg har full forståelse for at det kan oppleves som vanskelig og ubehagelig å snakke med mennesker som har mistet noen. Døden er den ene tingen vi ikke selv har opplevd og kan derfor virke skremmende og ukjent.

For min del har det viktigste vært at mine venner fortsatt er seg selv. Det er jo en grunn til at man er venner i utgangspunktet og hvis noen av de rundt meg skulle plutselig forandret seg eller trukket seg unna når jeg trengte de som aller mest, så ville jeg følt meg veldig alene.

Det er så utrolig mange som er redd for å si noe feil, eller rett og slett bare ikke vet hva de skal si. Er det så mye man kan si da? Tror du det er noe du kan si som gjør situasjonen verre? Det verst tenkelige har jo allerede skjedd. Det finnes heller ikke mye du kan si for å gjøre det bedre dessverre, men bare det å vise at man prøver er mer enn godt nok.

• Om du ikke vet hva du skal si, så gi uttrykk for det
• Tilby deg å gjøre helt spesifikke ting for å hjelpe. Du kan for eksempel passe barn, gå tur med hunden, komme på besøk, hjelpe til med å ta telefoner, husarbeid eller lage mat.
• Ikke bli fornærmet om du ikke får svar. For min del så går mye i glemmeboken, eller så kan det være litt for tidlig for vedkommende å gjøre noe. Send flere meldinger, det viser at du er der og at du bryr deg
• Kom på besøk, lån bort et øre, gråt om du må, gå turer, se en film eller dra på kino. De små tingene betyr ekstra mye.

NRK 3 viser hver onsdag dokumentaren «venn i døden» Her får man bli kjent med ti unge som sørger. Den er gripende og ekte, og jeg anbefaler deg å ta en titt på nettsidene til NRK om du er interessert. Jeg er så glad det finnes slike programmer. Det er med på å ta vekk tabuet. Det å snakke åpent om døden, og om sorg tror jeg er svært viktig, man burde ikke sørge alene eller i taushet. Slik hører fortiden til.

bilder fra weheartit

Jeg husker jeg sa når Anders døde at jeg skulle ønske jeg trodde på en gud. Jeg skulle ønske jeg trodde det var et liv etter døden der han ventet på meg. Tenk å ha en tro i en slik situasjon. Jeg tror det ville vært en enorm trøst, det å føle at den du elsker lever videre et annet sted.

Jeg er født og oppvokst i et hjem der vi har vært medlem i Human etisk forbund så lenge jeg har eksistert. Jeg har lært meg det å ha respekt for mennesker med en tro, og har ofte vært nysgjerrig på hvordan det må føles, men for min del så er det vitenskapen og det jeg kan se jeg tror på, og det har vært naturlig for meg og gå videre med dette. Det er også derfor jeg jobber med konfirmantene våre. Fordi jeg har mye å gi og mange verdier jeg ønsker og dele.

Gud eller ikke, så lever alltid Anders videre i hjertet mitt. Han er alltid med i tankene mine, og han henger rundt halsen min. Jeg føler ofte hans nærvær. Energien hans og kjærligheten vi har delt i hjemmet vårt forsvinner ikke fra disse veggene og vil alltid følge meg hvor hen jeg går.

A+C

Jeg har hatt en utrolig fin helg i Kristiansand, med verdens beste lillesøstre og svigerbror. Et lite avbrekk fra sorg og kaos. Et tegn på at man fortsatt kan klare å være seg selv innimellom i en krise. Det gjør godt å vite at det ble en vellykket tur, og at jeg trygt kan bevege meg utenfor hiet mitt i fremtiden også. Det er godt å se at man kan le, tulle og være storesøster uten å ty til tårer.

Jeg må innrømme at det også var perioder der klumpen var større enn andre. Jeg så stadig på telefonen av gammel vane. Jeg ventet på tekstmeldingene fra Anders. De som alltid tikket inn så fort vi var fra hverandre med kjærlighetserklæringer og uttrykk for savn. Det er tungt med slike påminnelser, men jeg har noen lillesøstre som vet hvordan de skal få meg til å le igjen.

Det er mange inntrykk som nå skal bearbeides etter en fin tur. Det er godt å komme hjem til det trygge og gode der kjærligheten sitter i veggene, samtidig som jeg skulle ønske vi kunne være der lenger. I morgen er det er ny uke, med nye utfordringer. Jeg håper på flere løsninger denne uken, og at jeg kommer et steg nærmere et svar på ubesvarte spørsmål.