Jeg savner deg

Når kvelden nærmer seg kommer savnet i mye større grad enn på dagen. På fredager hadde vi alltid taco-kveld. Jeg savner det sånn. Ligge rett ut på sofaen i armkroken til Anders og slappe av etter en lang og hektisk uke. Det var det fredagen var til. Han kom også alltid hjem etter jobb med en bukett med hvite roser. Det var fredagstradisjonen sin det. Jeg ble ordentlig bortskjemt.

De siste tre dagene har jeg vært på sykehuset sammen med bestefaren min hele dagen, og nå har jeg blitt syk jeg også. Jeg savner gode klemmer, trøstende ord, og Anders sine mirakelmedisiner som skulle gjøre meg frisk til dagen etter. Jeg savner å snakke med han om hvordan dagen har vært, kose med skjegget hans og få være nær han. På kvelden som denne og spesielt helgene er det veldig tøft. Det var vår tid sammen, og nå sitter jeg igjen alene. Jeg vet ikke svaret på hvordan denne smerten skal forsvinne. Jeg tror ikke dette er en sorg man skal komme over, men jeg tror det er mulig å komme seg igjennom det. Jeg kommer for alltid til å savne Anders, og jeg kommer for alltid til å elske han, uansett hva livet byr på en gang der ute i fremtiden.

Jeg gruer meg til i morgen. Valentins dagen var alltid så spesiell for oss.

Reklamer

En vond påminnelse

I dag fikk jeg en vond påminnelse på hvor skjørt livet kan være. For å gjøre en lang historie kort så er bestefaren min blitt syk. Og det endte med at han og jeg ble hentet i ambulanse og kjørt til akuttmottaket. Det eneste jeg husker fra turen er teppet fra sykehuset. Det var det samme Anders ble pakket inn i. Det er sånne detaljer man aldri kommer til å glemme, og sitter fast på netthinnen.

Heldigvis så ser det ut som alt kommer til å gå bra, men allikevel så syns jeg det har blitt litt for mye den siste tiden.

Ta vare på de du har rundt deg!

Historien bak drivkraften

Grunnen til at jeg startet denne bloggen er fordi jeg selv ønsket å lese noe fra noen i samme situasjon. Jeg har et sterkt ønske om at noen der ute finner noe trøst i det jeg deler, eller kan kjenne seg igjen i de samme tankene.

Det hele startet med manglende oppfølging fra helsevesenet. Hjelp måtte jeg ordne på egenhånd. Jeg måtte ringe og mase for å få hjelp og oppfølging. De glemte å ringe tilbake når det var avtalt eller så falt jeg vel bare utenfor et sted. Jeg trodde at det skulle stå et team klar for å ta meg imot når dette skjedde, men det var ingen hjelp å få. Istedet ble jeg plassert på pauserommet til legevakten der en meget tafatt lege skulle «hjelpe». Jeg kan ikke huske at han hadde et eneste svar å gi meg på noe av det jeg spurte om. Der satt jeg i sjokk og i vantro over det mest traumatiske jeg har opplevd. Jeg var tilstede når Anders døde. Jeg var den som ringte til ambulansen og jeg var den som holdt på med gjenopplivning til ambulansen kom på plass. Jeg trengte desperat hjelp til å sortere tanker, til å lande. Jeg hadde forestilt meg at jeg ville få noe form for hjelp automatisk, jeg trodde det var sånn det fungerte.

Dessverre var det ikke slik for min del. Jeg måtte mase for å få hjelp. Etter jeg ble fanget opp av systemet har jeg også fått det. God oppfølging og støtte fra ambulant team i DPS. Spesielt vil jeg nevne Aud, som har vært en fantastisk støtte for meg.

Allikevel så henger denne opplevelsen igjen. Det er så urettferdig for de som ikke er sterke nok til å ringe selv. De vil for alltid falle utenfor, og de vil ikke motta den hjelpen de desperat trenger. Det er ikke greit.

Jeg har foreslått for DPS at det blir utarbeidet en spesialgruppe for å slå ring rundt de som sitter igjen etter akutte dødsfall. Som forhåpentligvis vil bli bestående av noen som har opplevd det samme, fagpersoner og kanskje en diakon eller prest. Det må bli et system som legevakt, ambulansetjenesten og fastleger kjenner, som kan ringe så fort det er behov. Jeg har stor tro på at det vil være til nytte for andre der ute. Og jeg kommer ikke til å gi meg før jeg får det til. Dette er drivkraften bak bloggen, og hvorfor jeg orker å dele av mine tanker og jobbe for at andre ikke skal oppleve det samme.

Et steg i riktig retning

For to uker siden startet jeg opp mitt fjerde år som konfirmasjonsleder i Human Etisk forbund. Det er noe som har gitt meg svært mye de siste årene. Etter at Anders døde var jeg veldig usikker på om jeg klarte å stille dette året, men etter litt tid i tenkeboksen kom jeg frem til at jeg skal fortsette å holde fast i det som betyr noe for meg.

Selv om jeg var redd for at dette skulle bli for mye, alt for fort. Så har jeg ikke angret et sekund. Det er to timer med full fokus på 15 herlige konfirmanter. Det er et fristed, der jeg kan bruke hodet og egenskapene mine på andre ting. Jeg har valgt å være åpen med konfirmantene om hva som har skjedd, i tilfelle det oppstår noe. Det har gitt meg en trygghet på at det kommer til å gå bra. For det å fortelle det, var nok det som var verst.

For min del så har dette vært et steg i riktig retning. Noe som gir meg troen på at jeg kan klare å komme meg ut i arbeidslivet igjen og fortsette med livet. Jeg er også svært heldig som har fått så god støtte og hjelp fra kollegaer og sjefen min, Mari i HEF. De har tilrettelagt og hatt tro på meg selv når hele verden har blitt snudd opp ned.

Hold fast i det som betyr noe for deg. Man må ikke glemme å leve selv, selv om man må leve med sorg.

Sett pris på «sokkene»

Vi mennesker har en merkelig måte å føle oss udødelige på. «Det skjer ikke med meg, det skjer med alle andre». Mange går igjennom store deler av livet på autopilot, og glemmer å se seg rundt. Det gjør oss uoppmerksomme på så mange små lysglimt livet har å gi.

Det er ikke før noen vi kjenner dør eller blir alvorlig syk det ofte går et støkk i oss og vi begynner å tenke på hva som virkelig er viktig i livet. Er altfor mange timer overtid på jobben, dårlige venner eller et dårlig forhold verdt det? Er det å utsette noe man alltid har hatt lyst til å realisere verdt det? Får du tid til å gjøre dette senere?

Hvis vi visste når det var vår tur til å dø, tror du at man hadde levd livet sitt på samme måte, eller hadde man gjort noe med de tingene man alltid har ønsket å forandre på? Jeg tipper det sistnevnte. For min egen del så er det ikke mange ting jeg selv er misfornøyd med bortsett fra det helt opplagte at Anders ikke lenger er her, for jeg har realisert en del av de drømmene jeg har hatt de siste årene, og jeg har også store planer om å fortsette med dette fremover. Det vet jeg at Anders hadde ønsket.

Det jeg skulle ønske jeg hadde vært flinkere til når den stressende hverdagen og eksamenskaoset på skolen tok meg, var nettopp det å stoppe opp. Sette pris på de små kjærlighetserklæringene som jeg var omringet av i mye større grad enn det jeg gjorde. Leve litt mer i nuet. Gjøre det som gjør meg lykkelig og kutte ut det som ikke gjør det.

Når Anders døde, så ble alt annet bagateller i forhold. Jeg har for eksempel alltid vært svært misfornøyd med sokker slengt på gulvet, og har titt og ofte bedt han om å legge de i skittentøyskurven. Men vet du hva? Sokker på gulvet er noe av det jeg savner aller mest. Det viste ihvertfall at jeg hadde en kjæreste å plukke opp etter. Vi levde et liv sammen og vi hadde det godt. Vi hadde ingenting usagt.

Så sett pris på sokker på gulvet, ikke irriter deg over små bagateller, for det er de tingene som blir så synlig når noen blir borte. Pris deg heller lykkelig over at du har noen som betyr noe for deg i livet ditt for det er vel det som er viktig

Jeg er så smertelig klar over at jeg aldri får æren av å plukke opp sokker igjen, og det skulle jeg så inderlig ønske at jeg kunne få tilbake. Tenk å være så heldig.

De uvirkelige ukene

Tiden står stille. Jeg er i en boble. En boble av sorg, savn og kjærlighet. Det eneste som holder meg flytende disse to første ukene er jobben som skal gjøres i forbindelse med begravelsen din. Det er det all min energi går til, den må bli sånn som du ville ønsket. Uvirkelige dager, med mye å gjøre. Man kan ikke forestille seg så mange detaljer som må komme på plass før man står i midten av det selv. Nå i etterkant så ser jeg at disse to ukene har gjort meg godt. Jeg hadde en mening, noe å jobbe for.

Jeg ser nå at jeg ikke var meg selv disse to ukene. Jeg var i et vakuum, i sjokk over hva som hadde skjedd med oss. Heldigvis så var hodet og tankene med meg på de detaljene som plutselig betydde så mye. Vi fikk tak i det vi trengte og arrangert en verdig avskjed for deg. Alle detaljer representerte noe. Alt hadde sin egen mening. Selv om jeg tenkte at dette klarer jeg ikke å forholde meg til.

Det å forholde seg til valg mellom kister til den man elsker høyest er det mest absurde jeg fikk. Det føltes så feil og så hjerterått. Men allikevel har det gjort meg godt. Det å få brukt sorgen til noe spesifikt. Det å tenke på minner, kjærlighet og finne sanger som betyr noe, det gir mening. Jeg er i dag veldig stolt av den avskjeden du fikk. Jeg tror også du ville vært fornøyd, og det betyr aller mest.

Den siste samtalen

Det er som spikret i hukommelsen. Alt du sa, den aller siste gangen vi snakket sammen.

Dagen etter skulle vi feire nyttårsaften sammen, vi gledet oss veldig til et nytt år. Jeg ble ferdig utdannet 20 desember, og endelig skulle livet vårt begynne. Samtalene vi hadde julen 2014 dreide seg mye om dette fantastiske livet som ventet oss. Noe som den siste samtalen var preget av. Det siste halve året hadde vi jobbet hardt på hver vår kant. Jeg med siste innspurt på skolen, og Anders med fulltidsjobb i Oslo, og flere kurs i utlandet.

Livet hadde vi satt frivillig på vent. Vi investerte i vår fremtid sammen.

Den siste samtalen var så full av forhåpninger og drømmer. Anders snakket i et sett om alle ønsker han hadde for 2015. Jeg skulle få meg en fast jobb, han skulle fortsette å utdanne seg innen sin bransje. Vi skulle bli ferdig med leiligheten vår. Vi skulle reise og oppleve verden, og vi skulle ta steget videre i forholdet vårt.

At Anders ikke fikk oppleve det livet han ønsket og så for seg, er urettferdig. Han fikk ikke lov til å oppleve 2015 i det hele tatt. Min fremtid er nå usikker. Jeg aner ikke hvordan den vil se ut uten Anders, men at jeg fikk denne siste samtalen betyr hele verden for meg. Det er det jeg holder fast i nå som verden er snudd på hodet. De siste gode ordene fra han jeg elsker av hele mitt hjerte.

353

Noen råd på veien

For nesten tre måneder siden mistet jeg min fantastiske samboer, min bestevenn og mitt alt. Anders døde veldig plutselig. Hjertet sa stopp. Han ble bare 27 år gammel.

Kjæresten min var død. Livet raknet fullstendig på en og en halv time. Jeg satt hjelpeløs igjen og ønsket at noen der ute ville fortalt meg om hva jeg hadde i vente. Fortalt meg om utfordringer jeg ville møte som ikke før hadde vært en problemstilling. En liste som ville gjort et fullstendig kaos om til noe litt mer håndterlig.Jeg håper du aldri vil befinne deg i samme situasjon, men om du gjør det, vit at du har min dypeste medfølelse og at jeg håper dette hjelper deg et lite stykke på veien.

1. Skriv lister!

Du vil få «sørgehjerne». Det er hjernens måte å beskytte deg på fra for mange inntrykk, og er helt normalt. Med tid vil brikkene falle på plass igjen. Praktiske gjøremål er fort å glemme. Det blir mye du må forholde deg til fremover. Lag deg et system som fungerer for deg.

2. Gi kroppen næring!

Du vil ikke eie matlyst. Du kan også oppleve at magen ikke spiller på lag og føle deg kvalm og uvel. Sorg er altoppslukende. Om du ikke spiser eller drikker vil du fungere enda dårligere enn du allerede gjør. Prøv å ta vare på kroppen din. Spis det du makter, og drikk rikelig. Du blir fort dehydrert av alle tårene som faller.

3. Søvn er viktig

Noen mister søvnen, mens andre prøver å sove seg igjennom kaoset. Man kan til tider føle at man ikke er tilstede i egen kropp. Lite søvn, minimalt med mat og drikke + en bunnløs sorg er ingen god kombinasjon. Den kortsiktige løsningen ble for meg innsovningsmedisiner. Det er viktig å tenke at dette kun er for midlertidig bruk og at man må lære seg å sove på egen hånd. Jeg lærer enda.

4. Kontakt fastlegen din

Fastlegen vil gi deg råd og veiledning. Du kan få sykemelding og du kan få medisiner om du trenger dette. Du kan også bli henvist videre til andre instanser.

5. Alle reaksjoner man får er helt normale

Sinne, sorg, angst, frykt og til og med latter. Det er ingen fasit på hvordan man reagerer. Og alle følelser kan forventes.

6. Skriv ned det du føler

Slik får du et utløp for tanker du har. Vær helt ærlig når du skriver. Ved å skrive ned tanker og følelser får du det ut av hodet og ned på arket.

7. Sett grenser for deg selv overfor andre

Du bestemmer hvem du vil snakke med og når. Du bestemmer om du orker besøk og hvor ofte. Det er ingen fasit på dette og man må finne ut hva som fungerer for seg selv. Jeg hadde ett besøk eller én telefonsamtale om dagen med de aller nærmeste, de som var litt utenfor ble ikke prioritert fordi jeg hadde ikke kapasitet til det. Er det ordentlige venner, så er de der fortsatt når du orker. Og hvis ikke, er de ikke verdt det. Om du mottar meldinger med kondolanser og støtte så holder det med å sende tilbake et hjerte. Du trenger ikke forklare hva som har skjedd og har heller ikke meldeplikt til andre.

8. Ta ansvar for informasjon på sosiale medier

De fleste av oss kommuniserer med hverandre på sosiale medier. Tenk på at du kanskje vil være den som informerer om din kjæres bortgang og at du bør gjøre det før noen andre får sjansen. Skal dette deles på Facebook, er det riktig at denne informasjonen kommer fra de nærmeste og ikke noen utenforstående. Selv om det er en plattform man egentlig ikke skal trenge å ta hensyn til.

9. Bruk dem rundt deg

De vil gjerne hjelpe til. Forklar hva du trenger, om det kun er besøk, lage mat, gå tur med hunden eller passe barn. Det er godt å ha flere nære man kan støtte seg på når hverdagen normaliserer seg for alle andre. Det er også godt å få bekreftelse på de avgjørelsen du skal ta er riktige. Ta imot hjelp! Det finnes sorggrupper. Det finnes andre som har vært igjennom det samme som deg og det er kriseteam i kommunen som kan følge deg opp. Det kommer en tid etter at begravelsen er ferdig der alt blir stille og sorgen virkelig begynner. Det er da man virkelig trenger veiledning f veien videre.

10. Hold fast i de små tingene du mestrer i hverdagen

Stå opp, kle på deg og lag deg noen enkle rutiner som du klarer å forholde seg til. Selv de små detaljene gir en form for mestringsfølelse og blir viktig på veien videre.

Lykke til kjære deg. Jeg heier på deg!

Tanker fra en som sørger

Den 31/12-2014, mistet jeg det umistelige. Min fantastiske samboer, min bestevenn og mitt alt.

Anders døde veldig plutselig. Hjertet sa stopp. Han ble bare 27 år gammel. Tiden etter Anders døde har vært tung, og jeg har brukt dagboken min som terapi. Boken fikk jeg fra Anders etter han var på en utenlandsreise, og jeg har kalt den «sorgdagboken»

Den er brukt flittig i disse 38 dagene som har gått. Der har jeg fått utløp for alle mine tanker og spørsmål om sorg, kjærlighet og savn. Selv har jeg savnet lesestoff fra noen som har opplevd å miste sin nærmeste så brutalt og så fort . Det finnes mange blogger og artikler der ute fra mennesker som skriver ned tanker fra sykdom, kreft og selvmord. Tapet etter ektefeller og barn. Selv om disse bloggene har gitt meg trøst, så har jeg likevel et behov for å dele noen tanker med andre som har mistet noen så plutselig.