Anders var verdens snilleste menneske. Han ga av seg selv til alle og ville alltid hjelpe til der det var behov. Dessverre så strakk ikke alltid tiden hans til. Han jobbet i Oslo og var borte i 12 timer i døgnet, men allikevel stilte han opp, alltid med et smil. Det plaget han i ukesvis om han ikke hadde tid. Det var et sånt menneske han var. Full av humor, full av løsninger på alle problemer og enorm omsorg for alle rundt han. Anders var veldig familiekjær, og så frem til de gangene de alle kunne være sammen. Han hadde også veldig glede av barndomsvennene, som han alltid var sammen med så fort hele gjengen var hjemme. Jeg er så glad for at han fikk være sammen med de på tredje juledag. Anders fisket hver helg og elsket å være ute. Båten ble vårt andre hjem om sommeren, der var han i sitt ess. Det var ingenting han ikke klarte å fikse. Han var praktisk anlagt og det han ikke kunne lærte han seg.

Som kjæreste var han verdens beste. Han så meg bestandig og visste alltid hva jeg trengte og hvorfor. Vi kunne snakke sammen i timevis om alt mulig. Han støttet og trodde på meg, fikk meg til å smile på vonde dager og lo med meg på gode. Han ga verdens beste klemmer. Han løftet meg alltid opp og snurret meg rundt når han kom hjem fra jobb. Han fortalte meg natta historier hver kveld og ga meg roser hver fredag. Sammen med Anders følte jeg meg hel, og jeg kunne være meg selv. Han likte meg for akkurat den jeg var, selv når jeg ikke likte meg selv. Jeg våknet alltid opp til meldinger på telefonen som sa «god morgen pusen min, jeg savner deg og gleder meg til å komme hjem». Han ringte alltid når han hadde lunsj, bare fordi han ville. Han fortalte meg alltid hvor høyt han elsket meg.

Jeg er verdens heldigste som har fått lov til å være kjæresten hans, selv om tiden vi fikk sammen ble altfor kort.