Er det en ting jeg har opplevd tiden etter Anders døde, er at ingen dager er like. Den ene dagen fungerer jeg bra, og får gjort det jeg trenger å gjøre for å leve. Andre dager så er alt snudd igjen. De siste dagene har vært svært tunge og mørke, og jeg har ikke hatt energi til mye. Det er sånn livet har blitt og jeg må lære meg og lytte til hva kroppen forteller meg, og akseptere at formen vil variere. De enkleste ting blir nærmest umulig, men jeg gleder meg likevel over det lille jeg får til.

Jeg syns min nye hverdag er vanskelig å forholde seg til. Fra å være en person som har hatt kontroll på alt til å føle at jeg ikke har kontroll over de minste ting er veldig merkelig. Jeg har lært mye om meg selv i det siste og har sett hvilket enorme krefter som bor i meg, og når de ikke er tilstede så er det også viktig for meg og lære og gi slipp på den kontrollen og la dagene gå sin gang.

Det som trøster meg når alt er slitsomt er at jeg vet det kommer lysere tider der fremme. Jeg vet jeg er en person som ikke lar meg knekke og jeg skal gjøre det beste jeg kan for å komme meg igjennom dette for min egen og Anders del. Jeg har mye jeg vil utrette for oss begge.