Nysgjerrighet. Mennesker drives av det?

Etter knapt 12 timer virket det for meg at hele byen jeg bor i hadde en formening om hva som hadde skjedd den brutale natten Anders døde. De første reaksjonene man ofte  får er, hva har skjedd? Venner blir oppringt, ryktene går, en fjær blir lett til fem høns.

Jeg har forståelse for at man lurer på hva som har skjedd når en så ung dør, men før man sitter der som nærmeste pårørende så kan man umulig forestille seg hvor belastende det er med 100 spørsmål om det samme dag ut og inn. Alle vil ha svar, alle mener de vet noe. Jeg føler ikke at jeg har meldeplikt for alles nysgjerrighet. Det som skjedde den natta er ikke noe man naturligvis har lyst til å fortelle til naboen til søstera.

Så i stedet for å lure og spekulere, kan dere ikke heller stoppe litt opp og tenke at de som sitter igjen etter et så tragisk tap ikke har lyst til å utdype alle detaljer. Det er tapet av et menneske. Et liv. Det er det det dreier som om, og ikke hvordan vedkommende har forlatt denne verden.

Jeg følte tidligere at jeg nærmest måtte forsvare Anders. Han døde ikke på grunn av en overdose, han tok ikke sitt eget liv og det skjedde ikke noe kriminelt. Han døde, fordi hjertet hans ikke orket mer.

Jeg har nå mistet tre umistelige personer i mitt liv. Min onkel, min fetter og min elskede Anders. Alle forlot denne jorden av forskjellige grunner. Det er tre liv som ikke vender tilbake, som vil for alltid savnes. Hvorfor eller hva de døde av spiller jo ingen rolle. Sorgen over menneske og det som ikke er lenger, er det som vil bestå.

Så til neste gang, tenk deg om to ganger. Er det så himla viktig?