Etter en ganske så travel uke tilbrakt på sykehuset med bestefar har jeg landet litt i dag. Jeg har ikke fått så mye tid til å tenke, og savnet har kommet litt i andre rekke denne uken. Plutselig kommer stilheten og man sitter i sofaen hjemme alene og kjenner nok en gang på det enorme tomrommet i leiligheten vår, i hjertet og i tilværelsen. Det slår deg med en kraft som ikke kan beskrives med ord, den slår deg nesten overende. Selv om jeg er smertelig klar over min nye tilværelse så går det ofte et støkk i meg, at dette faktisk har skjedd. Anders er død, og han kommer aldri tilbake igjen. Og alle reaksjonene kommer på nytt. Med alle inntrykkene fra den aller verste dagen. Bilder man helst ikke ønsker å se eller bruke energi på. Alle tanker og alle følelser. Det er som en demning som brister, det blir så uvirkelig og man opplever det som om det akkurat har skjedd.

For meg har dette blitt normalt. Jeg klarer meg igjennom dagen, men så kommer stillheten og kvelden og jeg må bearbeide alle de inntrykkene jeg har fått. Hverdagen krever en enorm konsentrasjon. For det vil alltid dukke opp minner, situasjoner eller lignende som minner om Anders i løpet av en dag. Og jeg forventer alltid en reaksjon når dagen går mot slutten, og den kommer alltid. Det hadde vel vært mer unormalt om den ikke kom. Jeg får trøste meg med at dette er noe jeg må gå igjennom for å bli sterkere. Med tid vil reaksjonene kanskje avta litt, og komme sjeldnere, men savnet, det vil aldri gå bort.

“All those times we looked up at the sky
looking out so far, it felt like we could fly.
And now I’m all alone in the dark of night,
and the moon is shining, but I can’t see the light”