Når kvelden nærmer seg kommer savnet i mye større grad enn på dagen. På fredager hadde vi alltid taco-kveld. Jeg savner det sånn. Ligge rett ut på sofaen i armkroken til Anders og slappe av etter en lang og hektisk uke. Det var det fredagen var til. Han kom også alltid hjem etter jobb med en bukett med hvite roser. Det var fredagstradisjonen sin det. Jeg ble ordentlig bortskjemt.

De siste tre dagene har jeg vært på sykehuset sammen med bestefaren min hele dagen, og nå har jeg blitt syk jeg også. Jeg savner gode klemmer, trøstende ord, og Anders sine mirakelmedisiner som skulle gjøre meg frisk til dagen etter. Jeg savner å snakke med han om hvordan dagen har vært, kose med skjegget hans og få være nær han. På kvelden som denne og spesielt helgene er det veldig tøft. Det var vår tid sammen, og nå sitter jeg igjen alene. Jeg vet ikke svaret på hvordan denne smerten skal forsvinne. Jeg tror ikke dette er en sorg man skal komme over, men jeg tror det er mulig å komme seg igjennom det. Jeg kommer for alltid til å savne Anders, og jeg kommer for alltid til å elske han, uansett hva livet byr på en gang der ute i fremtiden.

Jeg gruer meg til i morgen. Valentins dagen var alltid så spesiell for oss.