Grunnen til at jeg startet denne bloggen er fordi jeg selv ønsket å lese noe fra noen i samme situasjon. Jeg har et sterkt ønske om at noen der ute finner noe trøst i det jeg deler, eller kan kjenne seg igjen i de samme tankene.

Det hele startet med manglende oppfølging fra helsevesenet. Hjelp måtte jeg ordne på egenhånd. Jeg måtte ringe og mase for å få hjelp og oppfølging. De glemte å ringe tilbake når det var avtalt eller så falt jeg vel bare utenfor et sted. Jeg trodde at det skulle stå et team klar for å ta meg imot når dette skjedde, men det var ingen hjelp å få. Istedet ble jeg plassert på pauserommet til legevakten der en meget tafatt lege skulle «hjelpe». Jeg kan ikke huske at han hadde et eneste svar å gi meg på noe av det jeg spurte om. Der satt jeg i sjokk og i vantro over det mest traumatiske jeg har opplevd. Jeg var tilstede når Anders døde. Jeg var den som ringte til ambulansen og jeg var den som holdt på med gjenopplivning til ambulansen kom på plass. Jeg trengte desperat hjelp til å sortere tanker, til å lande. Jeg hadde forestilt meg at jeg ville få noe form for hjelp automatisk, jeg trodde det var sånn det fungerte.

Dessverre var det ikke slik for min del. Jeg måtte mase for å få hjelp. Etter jeg ble fanget opp av systemet har jeg også fått det. God oppfølging og støtte fra ambulant team i DPS. Spesielt vil jeg nevne Aud, som har vært en fantastisk støtte for meg.

Allikevel så henger denne opplevelsen igjen. Det er så urettferdig for de som ikke er sterke nok til å ringe selv. De vil for alltid falle utenfor, og de vil ikke motta den hjelpen de desperat trenger. Det er ikke greit.

Jeg har foreslått for DPS at det blir utarbeidet en spesialgruppe for å slå ring rundt de som sitter igjen etter akutte dødsfall. Som forhåpentligvis vil bli bestående av noen som har opplevd det samme, fagpersoner og kanskje en diakon eller prest. Det må bli et system som legevakt, ambulansetjenesten og fastleger kjenner, som kan ringe så fort det er behov. Jeg har stor tro på at det vil være til nytte for andre der ute. Og jeg kommer ikke til å gi meg før jeg får det til. Dette er drivkraften bak bloggen, og hvorfor jeg orker å dele av mine tanker og jobbe for at andre ikke skal oppleve det samme.