Tiden står stille. Jeg er i en boble. En boble av sorg, savn og kjærlighet. Det eneste som holder meg flytende disse to første ukene er jobben som skal gjøres i forbindelse med begravelsen din. Det er det all min energi går til, den må bli sånn som du ville ønsket. Uvirkelige dager, med mye å gjøre. Man kan ikke forestille seg så mange detaljer som må komme på plass før man står i midten av det selv. Nå i etterkant så ser jeg at disse to ukene har gjort meg godt. Jeg hadde en mening, noe å jobbe for.

Jeg ser nå at jeg ikke var meg selv disse to ukene. Jeg var i et vakuum, i sjokk over hva som hadde skjedd med oss. Heldigvis så var hodet og tankene med meg på de detaljene som plutselig betydde så mye. Vi fikk tak i det vi trengte og arrangert en verdig avskjed for deg. Alle detaljer representerte noe. Alt hadde sin egen mening. Selv om jeg tenkte at dette klarer jeg ikke å forholde meg til.

Det å forholde seg til valg mellom kister til den man elsker høyest er det mest absurde jeg fikk. Det føltes så feil og så hjerterått. Men allikevel har det gjort meg godt. Det å få brukt sorgen til noe spesifikt. Det å tenke på minner, kjærlighet og finne sanger som betyr noe, det gir mening. Jeg er i dag veldig stolt av den avskjeden du fikk. Jeg tror også du ville vært fornøyd, og det betyr aller mest.