Det er som spikret i hukommelsen. Alt du sa, den aller siste gangen vi snakket sammen.

Dagen etter skulle vi feire nyttårsaften sammen, vi gledet oss veldig til et nytt år. Jeg ble ferdig utdannet 20 desember, og endelig skulle livet vårt begynne. Samtalene vi hadde julen 2014 dreide seg mye om dette fantastiske livet som ventet oss. Noe som den siste samtalen var preget av. Det siste halve året hadde vi jobbet hardt på hver vår kant. Jeg med siste innspurt på skolen, og Anders med fulltidsjobb i Oslo, og flere kurs i utlandet.

Livet hadde vi satt frivillig på vent. Vi investerte i vår fremtid sammen.

Den siste samtalen var så full av forhåpninger og drømmer. Anders snakket i et sett om alle ønsker han hadde for 2015. Jeg skulle få meg en fast jobb, han skulle fortsette å utdanne seg innen sin bransje. Vi skulle bli ferdig med leiligheten vår. Vi skulle reise og oppleve verden, og vi skulle ta steget videre i forholdet vårt.

At Anders ikke fikk oppleve det livet han ønsket og så for seg, er urettferdig. Han fikk ikke lov til å oppleve 2015 i det hele tatt. Min fremtid er nå usikker. Jeg aner ikke hvordan den vil se ut uten Anders, men at jeg fikk denne siste samtalen betyr hele verden for meg. Det er det jeg holder fast i nå som verden er snudd på hodet. De siste gode ordene fra han jeg elsker av hele mitt hjerte.