Dagene går. Jeg føler meg apatisk. Det er visst normalt sier de som vet noe om sorg. Sorg er utmattende. Jeg sitter igjen energiløs og ønsker å være alene. Dette er en ny reaksjon jeg ikke er vant til. Livet er satt på pause. Nå må jeg bare vente. Vente på flere svar, vente på andre reaksjoner og vente på at jeg skal våkne opp fra dvalen.

Nå som dagene går innser jeg at jeg må lære meg mye på nytt. Jeg må finne ut hvem jeg er alene og hvordan livet mitt nå skal se ut. Det føles nærmest umulig å starte på en slik oppgave. Han jeg aller helst ville ha snakket med og fått råd fra er ikke her lenger. Han hadde visst akkurat hva han skulle si for å gjøre alt bedre igjen.

Reklamer

Lesestoff

De første dagene etter Anders døde saumfarte jeg nettet etter lesestoff om sorg. Jeg ramlet innom bloggen til Øystein som mistet kona Merete i kreft. Den natten hadde jeg selskap av hans tanker og ord som slo meg som veldig ærlig og ekte. Det ga meg et lite håp om at også jeg kan klare å være like sterk. Etter begravelsen så spurte jeg mine venner på Facebook om noen kjente noen i samme situasjon som meg og navnet til Øystein dukket opp igjen, og etter et par dager dukket han opp på døra mi. Det var en god samtale, der jeg fikk gode råd om veien videre fra noen som har opplevd det samme. Jeg kan ikke beskrive hvor forfriskende det er å faktisk snakke med en som har følt det samme, det gir samtalen en helt ny mening. I ettertid har jeg vært så heldig at jeg kan spørre når jeg lurer på noe. Ta gjerne turen innom bloggen hans her! Den er garantert verdt det.

Jeg fikk en bok av svigermor som heter «veien til lykke» skrevet av kunstneren Björg Thorhallsdottir. Hun har selv mistet sin mann, og flere nære venner. Hun bruker kunst og egne erfaringer til å hjelpe andre. Boken er virkelig vakker. Full av flotte bilder og små tekster som treffer deg midt i hjertet. Det er bok jeg har brukt mye tid til å titte i når jeg føler for det, og det er flere av hennes bilder som nå står på ønskelisten min. Du kan besøke hjemmesiden hennes her.

Andre bøker jeg tidligere han lest som jeg kan anbefale rundt temaet sorg og sykdom er:

Idas dans og Etter dansen av Gunnhild Corwin

Sammen til verdens ende av Espen Simonsen

Regines bok av Regine Stokke

The fault in our stars av John Greene

132758-11-1270840693756 7b41878d3eb269260bd70fcea4b1bdbb1270ba0141bce4151db25c5aveien-til-lykkeThe_Fault_in_Our_Starssammenf544a2f03875bd4342b676ba6644f43e7492b3489474a0e72d50dfe4

Hvis noen kommer over en bok som handler om å miste sin nærmeste av akutt sykdom, så legg gjerne igjen en kommentar.

Anders

Anders var verdens snilleste menneske. Han ga av seg selv til alle og ville alltid hjelpe til der det var behov. Dessverre så strakk ikke alltid tiden hans til. Han jobbet i Oslo og var borte i 12 timer i døgnet, men allikevel stilte han opp, alltid med et smil. Det plaget han i ukesvis om han ikke hadde tid. Det var et sånt menneske han var. Full av humor, full av løsninger på alle problemer og enorm omsorg for alle rundt han. Anders var veldig familiekjær, og så frem til de gangene de alle kunne være sammen. Han hadde også veldig glede av barndomsvennene, som han alltid var sammen med så fort hele gjengen var hjemme. Jeg er så glad for at han fikk være sammen med de på tredje juledag. Anders fisket hver helg og elsket å være ute. Båten ble vårt andre hjem om sommeren, der var han i sitt ess. Det var ingenting han ikke klarte å fikse. Han var praktisk anlagt og det han ikke kunne lærte han seg.

Som kjæreste var han verdens beste. Han så meg bestandig og visste alltid hva jeg trengte og hvorfor. Vi kunne snakke sammen i timevis om alt mulig. Han støttet og trodde på meg, fikk meg til å smile på vonde dager og lo med meg på gode. Han ga verdens beste klemmer. Han løftet meg alltid opp og snurret meg rundt når han kom hjem fra jobb. Han fortalte meg natta historier hver kveld og ga meg roser hver fredag. Sammen med Anders følte jeg meg hel, og jeg kunne være meg selv. Han likte meg for akkurat den jeg var, selv når jeg ikke likte meg selv. Jeg våknet alltid opp til meldinger på telefonen som sa «god morgen pusen min, jeg savner deg og gleder meg til å komme hjem». Han ringte alltid når han hadde lunsj, bare fordi han ville. Han fortalte meg alltid hvor høyt han elsket meg.

Jeg er verdens heldigste som har fått lov til å være kjæresten hans, selv om tiden vi fikk sammen ble altfor kort.

hjkjk

Talen til Anders

Denne talen holdt jeg i begravelsen til Anders.

Kjære kjæresten min

At du ikke er i blant oss lenger er så meningsløst og urettferdig. Det er ingenting som er i balanse uten deg, for du var klippen som jeg alltid kunne lene meg på. Vi pratet sammen om alt og at du ikke er her nå for å snakke om dette er forferdelig. Du ville sagt akkurat det jeg trenger å høre. Vi kunne ikke være lenge borte fra hverandre før meldingene strømmet inn på telefonen. Vi savnet hverandre med en gang. Nå har det gått 2 uker siden jeg pratet med deg sist og savnet er helt umenneskelig.

I 7 måneder før vi ble kjærester jobbet du hardt for å få innpass, men det var ikke før du hentet meg sent en kveld jeg skjønte at jeg hadde falt pladask. Vi satt i leiligheten din som var uten vegger og revet ned til grunn i hver vår grå lenestol og du spilte gitar og sang for meg i to timer, tårene mine trillet ned kinnene. Du spilte så vakkert og det føltes så riktig og så trygt. Jeg var din fra den dagen.

Du og hunden min Harley ble bestevenner etter tre sekunder, fem minutter etter dere møttes første gang lå Harley og snorket oppå magen din. Jeg fant dere ofte sammen på sofaen der dere satt og fortalte hverandre hemmeligheter.

Vi har reist så mye sammen du og jeg. Vi har vært i Dublin, Praha, London og Malaga og besøkt Gøteborg flere ganger, også med gode venner. Vi har også hatt veldig fine stunder på hytta. Det var virkelig et fristed. På sommeren var vi i båten hver dag og det var det beste vi visste. Vi fisket, badet og teltet og bare satt pris på det fine livet. En fredags ettermiddag bestemte vi oss helt plutselig for å kjøre til København for helgen, det ble en fantastisk spontan tur som vi har snakket mye om i etterkant.

På hjemmebane samarbeidet vi godt om alt som skulle gjøres. Vi pusset opp leiligheten sammen og selv jeg med ti tommeltotter ble en stødig assistent etter mye prøving. Du var så fornøyd og stolt av resultatet. Vi laget også ofte mat sammen i helgene og koset oss med å prøve ut nye ting.

Jeg må ærlig innrømme at det ble litt kultursjokk for meg å bli sammen med en som deg som var så handy. Jeg som ikke liker å bli møkkete på henda en gang. Men jeg ville jo så gjerne være behjelpelig med det du holdt på med selv når det gjaldt bil. Jeg kommer aldri til å glemme ansiktsuttrykket ditt etter jeg ga deg riktig dim på en skrallenøkkel, da var du stolt da.

Musikk har også vært viktig for oss. Vi hadde alltid på musikk hjemme og vi har vært på festival og konserter sammen. Siste konsert vi var på med Klovner i kamp, ble Dansken så imponert over at du kunne tekstene bedre enn han og hoppet ned fra scenen for å gi deg en klem.

Vi har hatt så gode venner rundt oss, som vi har vært sammen med så fort anledningen var der. Brettspill med deg Anders er ikke alltid like lett, med all den kunnskapen du sitter inne med. Du kommer alltid til å være Bezzerwizzer-mester. Og jeg må også nevne det gode forholdet du hadde til pappaen min, eller svigerfrank som du kalte han. Dere fikk så god kontakt og gjorde mye sammen.

Du er og blir for alltid det vakreste og varmeste menneske jeg noensinne har møtt, og du har støttet, trodd og heiet på meg hele veien. Sammen med deg har jeg fullført en utdannelse. Jeg har fått gjort ting jeg ikke hadde drømt om å oppnå. Du har gitt av deg selv og din kjærlighet og jeg føler meg som verdens heldigste jente som fikk lov til å være kjæresten din. Hvite roser hver fredag, en god varm armkrok, de beste klemmene og tekstmeldinger på rim. Sammen kunne vi være 100% oss selv. Du er bare best og det kommer ikke til å gå en dag uten at du vil være i tankene mine.

Den siste samtalen vi hadde, var om fremtiden vår og det nye året. Du gledet deg så veldig, og hadde mange planer og drømmer. «Nå starter livet vårt pusen min» sa du og «uansett hva vi møter så kommer vi til å klare det sammen.»

Jeg skal fullføre drømmene dine Anders. Du kommer aldri til å bli glemt, det skal jeg sørge for og du vil for alltid leve videre i hjertet mitt

Jeg elsker deg, kjæresten min.

Ingen dager er like

Er det en ting jeg har opplevd tiden etter Anders døde, er at ingen dager er like. Den ene dagen fungerer jeg bra, og får gjort det jeg trenger å gjøre for å leve. Andre dager så er alt snudd igjen. De siste dagene har vært svært tunge og mørke, og jeg har ikke hatt energi til mye. Det er sånn livet har blitt og jeg må lære meg og lytte til hva kroppen forteller meg, og akseptere at formen vil variere. De enkleste ting blir nærmest umulig, men jeg gleder meg likevel over det lille jeg får til.

Jeg syns min nye hverdag er vanskelig å forholde seg til. Fra å være en person som har hatt kontroll på alt til å føle at jeg ikke har kontroll over de minste ting er veldig merkelig. Jeg har lært mye om meg selv i det siste og har sett hvilket enorme krefter som bor i meg, og når de ikke er tilstede så er det også viktig for meg og lære og gi slipp på den kontrollen og la dagene gå sin gang.

Det som trøster meg når alt er slitsomt er at jeg vet det kommer lysere tider der fremme. Jeg vet jeg er en person som ikke lar meg knekke og jeg skal gjøre det beste jeg kan for å komme meg igjennom dette for min egen og Anders del. Jeg har mye jeg vil utrette for oss begge.

50

I dag er det 50 dager siden jeg var lykkelig. I dag er det 50 dager siden jeg så lyst på fremtiden. I dag er det 50 dager siden Anders døde.

Det er kanskje ikke så mange dager sammenlignet med det store bildet, men 50 dager det er ufattelig lang tid uten den du elsker. Det er 50 dager siden vi sist snakket sammen, det er 50 dager siden siste klem. Det føles så uvirkelig at det har gått så mange dager, og uvirkelig at det ikke er lenger. Tiden står stille, og tiden går altfor fort.

De siste dagene har vært tunge og mørke. Savnet dominerer. Jeg er sliten, jeg er syk og har hatt tøffe dager i forbindelse med min bestefar og nå kommer reaksjonene. Jeg tørr ikke tenke på hvor mange tårer som har falt. Jeg tørr ikke tenke på hvor mange som venter.

Nysgjerrigper!

Nysgjerrighet. Mennesker drives av det?

Etter knapt 12 timer virket det for meg at hele byen jeg bor i hadde en formening om hva som hadde skjedd den brutale natten Anders døde. De første reaksjonene man ofte  får er, hva har skjedd? Venner blir oppringt, ryktene går, en fjær blir lett til fem høns.

Jeg har forståelse for at man lurer på hva som har skjedd når en så ung dør, men før man sitter der som nærmeste pårørende så kan man umulig forestille seg hvor belastende det er med 100 spørsmål om det samme dag ut og inn. Alle vil ha svar, alle mener de vet noe. Jeg føler ikke at jeg har meldeplikt for alles nysgjerrighet. Det som skjedde den natta er ikke noe man naturligvis har lyst til å fortelle til naboen til søstera.

Så i stedet for å lure og spekulere, kan dere ikke heller stoppe litt opp og tenke at de som sitter igjen etter et så tragisk tap ikke har lyst til å utdype alle detaljer. Det er tapet av et menneske. Et liv. Det er det det dreier som om, og ikke hvordan vedkommende har forlatt denne verden.

Jeg følte tidligere at jeg nærmest måtte forsvare Anders. Han døde ikke på grunn av en overdose, han tok ikke sitt eget liv og det skjedde ikke noe kriminelt. Han døde, fordi hjertet hans ikke orket mer.

Jeg har nå mistet tre umistelige personer i mitt liv. Min onkel, min fetter og min elskede Anders. Alle forlot denne jorden av forskjellige grunner. Det er tre liv som ikke vender tilbake, som vil for alltid savnes. Hvorfor eller hva de døde av spiller jo ingen rolle. Sorgen over menneske og det som ikke er lenger, er det som vil bestå.

Så til neste gang, tenk deg om to ganger. Er det så himla viktig?

The moon is shining, but I can’t see the light

Etter en ganske så travel uke tilbrakt på sykehuset med bestefar har jeg landet litt i dag. Jeg har ikke fått så mye tid til å tenke, og savnet har kommet litt i andre rekke denne uken. Plutselig kommer stilheten og man sitter i sofaen hjemme alene og kjenner nok en gang på det enorme tomrommet i leiligheten vår, i hjertet og i tilværelsen. Det slår deg med en kraft som ikke kan beskrives med ord, den slår deg nesten overende. Selv om jeg er smertelig klar over min nye tilværelse så går det ofte et støkk i meg, at dette faktisk har skjedd. Anders er død, og han kommer aldri tilbake igjen. Og alle reaksjonene kommer på nytt. Med alle inntrykkene fra den aller verste dagen. Bilder man helst ikke ønsker å se eller bruke energi på. Alle tanker og alle følelser. Det er som en demning som brister, det blir så uvirkelig og man opplever det som om det akkurat har skjedd.

For meg har dette blitt normalt. Jeg klarer meg igjennom dagen, men så kommer stillheten og kvelden og jeg må bearbeide alle de inntrykkene jeg har fått. Hverdagen krever en enorm konsentrasjon. For det vil alltid dukke opp minner, situasjoner eller lignende som minner om Anders i løpet av en dag. Og jeg forventer alltid en reaksjon når dagen går mot slutten, og den kommer alltid. Det hadde vel vært mer unormalt om den ikke kom. Jeg får trøste meg med at dette er noe jeg må gå igjennom for å bli sterkere. Med tid vil reaksjonene kanskje avta litt, og komme sjeldnere, men savnet, det vil aldri gå bort.

“All those times we looked up at the sky
looking out so far, it felt like we could fly.
And now I’m all alone in the dark of night,
and the moon is shining, but I can’t see the light”

L O V E

Siden det er valentinsdagen i dag vil jeg benytte sjansen til å takke noen mennesker som betyr veldig mye for meg.

Pappa, du stiller alltid opp for meg. Du er den første jeg ringer til når det er noe og du er alltid tilgjengelig. Jeg kunne ikke fått en bedre pappa, og jeg er så heldig som har fått akkurat deg. Siden Anders døde har pappa kommet med mat til alle døgnets tider, han har gått turer med Harley. Kjørt meg frem og tilbake, tatt meg med på kirkegården og hjulpet meg å huske de tingene jeg selv glemmer. Hva jeg skulle gjort uten tørr jeg ikke tenke på en gang.

Beate, selv om hele verden er snudd opp ned er du deg selv. Det setter jeg så umenneskelig stor pris på. Vi ler, vi griner, vi spøker og er svært interne. I kveld skal vi på romantisk date sammen. Du forteller meg når jeg er dum, og trenger å høre det. Du trøster meg når jeg gråter, du tar telefonen midt på natta. Vi spiser romantiske middager sammen på mc’ern og du er så gjennomført god og snill. Gull verdt!

Elin, jeg kan ringe deg når jeg trenger. Du kommer på besøk, vi snakker til langt på natt på telefonen. Vi går turer og bare ventilerer, vi ler og gråter, og kan være oss selv. Det er så deilig å kunne være seg selv og bli akseptert for den man er. Det er deilig å ha noen som kan få deg ned på jorda når man trenger det, og kan få deg å se saker i et annet perspektiv. Vi har en fin historie bak vårt vennskap og jeg setter pris på det vi har vært igjennom og at du alltid har stått ved min side.

Guri, hva jeg skulle gjort uten deg de siste 44 dagene vet jeg ikke. Å ha din støtte har vært uvurderlig. Du er et enestående menneske, og har vært verdens beste mamma for Anders. Så mye kjærlighet og støtte du har vist han har han alltid satt pris på og snakket mye om. Jeg kan alltid ringe deg når jeg trenger, du kommer på besøk og er sammen med meg og Harley. Av alle føler jeg at du er den som forstår sorgen, og det har vært så godt å ha noen som deg å lene meg på når alt ser svart ut. Jeg er lei meg dette ikke er under bedre omstendigheter, men er glad vi kan finne trøst i hverandre.

Harley, min firbente følgesvenn igjennom seks år. Han fanger tårer på kinnene, han vet når jeg trenger trøst. Han får meg ut av døra, han gir meg glede og mening hver eneste dag. Min beste, beste venn.

Anders, kjæresten min. Hadde det ikke vært for din kjærlighet og støtte hadde jeg ikke klart å stå oppreist nå. Du har bygd meg opp, du har trodd på meg og vært stolt av meg, jeg tror du hadde vært stolt nå også. Du har gjort meg sterk, du har vist meg hva ekte kjærlighet faktisk er, og jeg ville aldri byttet det bort for all denne smerten jeg føler uten deg. Jeg elsker deg for alltid.

fgvbhbg